Pardon?

Universitetet i Oslo vil seile i internasjonalt farvann og tiltrekke seg både studenter og forskere fra hele den vide verden. Veien å gå er kvalitet, men mens vi venter på de store byksene på universitetsrankingene kan vi jo forsøke å gjøre det praktiske litt lettere for utlendinger ved lærestedene i Oslo.

For å bli integrert må man ha muligheten til å delta i de forskjellige arenaene, så vel sosialt som faglig. Denne deltakelsen fordrer at språkbarrieren brytes ned ved at informasjon er tilgjengelig på engelsk. Det er lett å tenke at Norge er et greit land å orientere seg i sammenliknet med andre land der engelsk ikke er det offisielle språket, ettersom nordmenn jevnt over snakker godt engelsk. Men hverdagen i Oslo er ikke veldig preget av at vi kan formidle på verdensspråket, og mye arbeid står igjen før nødvendig informasjon er oversatt rutinemessig.

De finnes overalt, de forvirrede internasjonale studentene som ikke forstår hva som kommer ut av høytaleren på Kringsjå stasjon, eller står sultne og skeptiske mens de stirrer på plakatene i kantinen og lurer på hva «Sei Mexicana» er (av andre årsaker enn oss andre). Eksemplene i denne ukens Universitas gjelder studentorganene våre som jevnt over dårlige på oversettelse av informasjon, men skammekroken er vesentlig større. Dessverre kan det virke som om det er en tendens til å tenke at informasjon som gjelder kun internasjonale studenter må oversettes, men faktum er at så godt som all informasjon som angår studenter, norske eller ei, bør være tilgjengelig på engelsk. Studentdemokratiet vårt må i det minste gå foran med et godt eksempel slik at de med troverdighet kan fronte dette målet oppover i systemet.

Kutt igjen

I den endeløse rekken av budsjettkutt er det nå Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) som står for tur. Budsjetter må balanseres, men det gjentakende varselskuddet fra studentpolitikerne må tas på alvor: Hvorfor må alltid studiekvaliteten blø mest når penger skal spares inn? Den eksplosive veksten i administrative utgifter ved KHiO bør tjene som eksempel på at det er flere steder å spare penger, og lønn til ansatte kan ikke være noen hellig ku. KHiO, og flere med dem, bør vurdere oppsigelser før de rører en studentkrone til.