Reell kompetanse

En gjennomsnittlig norsk videregående skole består ikke alltid av et yrende mylder akademiske utfordringer og topptrening til videre forskningsarbeid. Du kan skli gjennom uten at du selv eller noen andre oppdager at du har lyst på, og grunnlag for, en akademisk karriere. Det er også fullt mulig å forestille seg andre arenaer i livet der man kan bli vel så smart som i et kvelende klasserom. For ikke å snakke om at det ikke er særlig inspirerende å ha lest seg opp på Kant og Fichte i pausene på sagbruket, for så å finne ut at du må sove deg gjennom timevis med helt irrelevante fillefag før du kan hive deg over Ex.phil.

Dette er argumentene *for* realkompetanse, en mulighet til å komme seg inn i høyere studier uten å gå gjennom hele kverna først. Og det er til dels gode argumenter. Men når nye tall fra NIFU Step viser at de fleste realkompetansestudenter må kaste inn håndkleet etter noen måneder som student, er det grunn til å spørre seg hva som er årsakene.

Vi tror ikke det er fordi studenter tatt opp på realkompetanse er dummere eller latere enn studenter flest. Noe av årsaken kan være så enkel som at disse studentene, som i snitt er vesentlig eldre enn gjennomsnittsstudenten, har rukket å pådra seg et ganske omfattende liv utenfor studiene. Å sjonglere fagbøker og studentaktiviteter er vanskelig nok uten å skulle brødfø en familie og generelt være voksen samtidig.

Men det vanskelige spørsmålet er om ikke videregående tross alt tjener en funksjon, også for realkompetansestudentene. Ikke så mye som grunning i fagteorier, men som prøvekjøring av det daglige og ukentlige fagkjør, og som et limbo å plage seg gjennom før du kommer til vitenskapshimmelen. Løsningen er i hvert fall ikke å innføre mer tvang og halvhjertet «oppfølging», kort sagt: enda flere videregående-elementer, i høyere utdanning.