Studenters svake rettsstilling

Studenters rettigheter er mangelfulle og fragmenterte. Mens man i samfunnet ellers lovfester borgernes rettigheter på flere og flere områder, må studentene halse etter og minne myndighetene om sin eksistens.

Studiefinansieringen bestemmes ikke ved årlige forhandlinger, men ved stadig lobbyvirksomhet og statsbudsjettdemonstrasjoner. Det har gitt oss en økonomisk hverdag der vi er misunnelige på utbetalingene til minstepensjonistene. På arbeidsmiljøsiden er studenter også skjøvet til side som en annenrangs gruppe borgere ved at vi er blitt avspist med en nær virkningsløs paragraf i Universitets- og høyskoleloven istedenfor å bli inkorporert i arbeidsmiljølovens bestemmelser. Så mens bygningsmassen forfaller ved flere læresteder, må det klager fra de ansatte til for å utløse endring. På toppen av dette ble pensjonsreformen også et stikk for studentene. Fjerningen av besteårsregelen ved beregning av pensjon, kombinert med null pensjonspoeng for studier, gir oss en magrere pensjon og dårligere økonomi gjennom livsløpet totalt enn tidligere. På individnivå tynnes rettighetene enda mer ut, hvis du skulle være så uheldig å bli syk eller finne på å få barn i studietiden.

Men alt dette er visst såre greit siden akademikere etter sigende tjener så bra. Bare synd at statistikken sier noe annet for svært mange høyt utdannede yrkesgrupper.

Frustrasjonen blir enda større når manglende rettigheter synes å være bygget på tilfeldigheter og likegyldighet fra myndighetenes side. Vi er lei av å være en oversett gruppe som må kjempe med nebb og klør for hver krone, permisjonsuke og for trygghet i studiehverdagen. Det er på høy tid å se på studenters rettigheter under ett, og gi oss rettigheter på linje med arbeidslivets, der stat, lærested og lånekasse samarbeider om å skape et akseptabelt studieløp for alle.