Velkommen i klubben

Fra tid til annen kommer friske pust inn i et ellers grått studentdemokrati. «Studentaksjonen UiO» er årets eksempel. Slike initiativ kommer gjerne på grunn av avmakt og frustrasjon over studentpolitikere som oppfattes som korrumperte, servile og lite handlekraftige. Man ønsker så inderlig å gjøre noe, men forbausende ofte strander det hele i en konstatering av at det ikke er lett å mobilisere til massive omveltninger.

Det er imidlertid vanskelig å ikke ha sympati med Studentaksjonen. Sammenlignet med Blindern frigjøringsfront, som var fjorårets versjon av opprør mot studentpolitikken, framstår Studentaksjonen som både mer konstruktiv og levedyktig. At de i stedet for å ville brenne Villa Eika forsøker å forandre systemet både innenfra og utenfra, vitner om saklighet. Studentaksjonen har dessuten tatt fatt i noe studentene virkelig kjenner på kroppen: De stadige nedskjæringene av undervisningstilbudet overalt på universitetet. Det er en smart fanesak å velge seg, selv om du neppe finner en studentpolitiker som er tilhenger av nedskjæringene.

Hva Studentaksjonen håper å få utrettet, er vanskelig å forestille seg. Hvis de ser for seg 30 000 studenter i fakkeltog lever de i en drømmeverden. Vår spådom er at Studentaksjonen neppe når ut til flere enn de ti prosentene som uansett stemmer ved Studentparlamentsvalget.

At studentpolitikerne fortjener kritikken, synes vanskelig å motsi. Når man havner i posisjoner til faktisk å utgjøre en forskjell, virker det å være vanskelig å stå for tidligere prinsipper. Fredrik Refsnes, en av de hardeste kritikerne av SiO når det kommer til praktisering av åpenhet og prinsippet om offentlig innsyn, vil ikke engang kommentere tidligere uttalelser når han selv sitter i SiO-styret. Han burde forstå at nettopp slikt er med på å øke politikerforakten blant studentene.

Kunsten å balansere

Med forrige rektorvalgkamp friskt i minne, er det forståelig at eksterne miljøer mener valgt rektor skader UiOs omdømme. Det er å håpe at Wyller og Ottersen holder seg for gode til personkarakteristikker og usaklig argumentasjon, slik man så tendenser til i 2005. Samtidig er det kjedelig hvis valgkampen blir kjedelig. Uansett er det fra studentenes synspunkt en ubetinget fordel at vi i det hele tatt har en valgkamp, og et ekstra pluss hvis de eksterne skeptikerne blir overbevist om demokratiets fordeler denne gang.