Verst i klassen

Halvparten av de studentene som begynner ved Universitetet nå forsvinner igjen i løpet av ett år. Tenk på det når du går i festivalteltet. Det er noen uker med festivitas, og Universitetet bobler av studentliv. Men deretter kommer studenthverdagen med overfylte auditorier, lite informasjon, få forelesninger og utilgjengelige vennenettverk.

Det er vanskelig å få oversikt over Universitetet, vanskelig å få venner og vanskelig å få et sted å bo. Da blir det lett å flykte til mindre høgskoler og studiesteder.

Universitetsledelsen vil satse mer på informasjon og hjelp fra Dinamo. Lurt nok, informasjonen på Universitetet er mildt sagt mangelfull. Likevel er det også et annet sted de kan begynne. Overfylte autditorier, som på SV, er lite motiverende å gå til. Rektor Underdal skyver problemene foran seg, og håper at studiereformen kan hjelpe på studentfrafallet.

Han tar selvfølgelig forbehold, reformen må få nok penger. Der må vi gi ham støtte. Men det er synd hvis det er det eneste vi kan si til de nye ensomme studentene. Vi skal hjelpe dere, bare vi får penger fra departementet. Vi har alle et ansvar for å gjøre studiehverdagen bedre for de ferske. Inkludert ledelsen. Men i første omgang venter vi spent på Dinamos rapport, og deres forslag til hvordan gjøre Universitetet bedre for studentene.

Endelig har Universitetet bestemt seg for å gi alle postdoktorstillinger lik lønn. Til det kan vi bare si gratulerer. Det var på tide. Og til lykke Sonja Erlenkamp. Hun vurderte å flykte til Trondheim fordi hun ikke fikk de midlene hun trengte fra Det historisk-filosofiske fakultet. Nå har Universitetet snudd i saken. Garantert et smart trekk, det er kamp nok om de beste forskerne, og viktig at ikke UiO blir liggende etter.