Vinglekarakterer

Karakterer er en definisjonsmessig hengemyr. Hvis du tar dem og deres utdeling på alvor, utgjør de kanskje et av de sterkeste argumentene mot å vurdere en karriere som universitetslærer. For det er kanskje til nød greit å sette karakter på lavere utdanningsnivåer – du kan lage fasit og en matematisk formel som knytter poeng for riktig svar opp mot Gauss-kurven, og alt er brillefint. Men jo mer avanserte temaene blir, og jo mer motiverte og knallhardt utsilte elevene eller studentene blir, jo vanskeligere blir det å skulle sette et tall eller en bokstav på prestasjonene deres. Innen studentene har nådd masternivå, begynner ting å flyte for alvor.

Målet vil naturligvis være at studenten skal kunne si «å, jeg fikk A», og alle arbeidsgivere eller foreldre eller medstudenter skal nikke gjenkjennende, umiddelbart innforståtte med hva det betyr. Og en A er i og for seg grei: den kommuniserer i hvert fall at du har gjort det forholdsvis bra, selv om «alle» får A noen steder, og «ingen» gjør det andre steder. Men hva er en B? Eller en C? Og kan det finnes situasjoner der en D betyr at du er temmelig flink, om ikke gnistrende original og heldig med sensor?

Problemet er at karakterer ikke under noen omstendigheter er naturgitte størrelser som sier noe objektivt om noe som helst. Og at en D i alle andre ledd av systemet enn mastergraden vil være en relativt dårlig karakter. Det er heller ingen særlig grunn til å tro at selv den mest iherdige informasjonskampanje fra et fagmiljøs side vil få noen andre enn kanskje femti prosent av fagmiljøet selv til å forstå prinsippene bak normalfordelte karakterer på master, og hvorfor dette betyr at lille Bønna (25) er nokså prima vare rent faglig selv om hans masteroppgave ble vurdert til en D.

Det finnes gode argumenter for å beholde karakterene. Men det spørs om ikke flere fagmiljøer like godt kunne kalt en spade for en spade og gått over til Bestått/Ikke bestått.