Vonde lister

Medaljeplassering på en respektert rangeringsliste er en snarvei til å imponere folk, men jumboplassene på samme liste kan nærme seg en gapestokk. Det svir alltid å bli rangert som dårligere enn du håper, og all rangering og kvantifisering av kvalitet kan kritiseres som arbitrær, uansett om det dreier seg om internasjonale utdanningsrangeringer, «resultatbasering» i finansieringsmodeller, eller noe så jordnært som karakterer.

Universitetet i Oslo, ved rektor Ellingsrud, velger å bagatellisere internasjonale rangeringer når de ikke går riktig vei. NTNU velger på sin side å møte sin manglende suksess med å opprette sin egen rangeringsliste, «bedre tilpasset europeiske forhold» enn for eksempel den britiske listen til Times Higher Education Supplement, hvor NTNU ikke er med. Det ene er kanskje like greit som det andre. Det viktige er at listeklatring ikke får overskygge andre mål for akademisk virksomhet. Vitenskap er ikke konkurransesport.

Mange studenter velger å hoppe av studier heller enn å stå løpet ut helt til siste eksamensbesvarelse er levert. Noen ganger er det ikke til å unngå – overdreven optimisme kan ramme den beste. Andre ganger er årsaken enkel systemutnyttelse, enten man har registrert altfor mange fag fordi man var usikker på hva man faktisk ville, eller man bare lurte seg til registrering for å bevare studentrabatten.

Men atter andre ganger er årsaken overdreven pessimisme: At du rett og slett tror du er dummere enn du er. I slike tilfeller bør du heller bite tennene sammen og prestere alt du makter.