De skjeve målene til PISA

Vi har igjen fått et PISA-sjokk i kongeriket. «Fire av ti unge gutter kan ikke lese», lød alle overskriftene forrige uke. Politikerne spilte pekelek, og alle vil avdekke den skyldige. Forutsigbart nok pekes skjermen ut som syndebukken. 

Debatten som fulgte viser skolepolitikkens fremste svakheter: en forkjærlighet for konkrete tall og utålmodighet med tiltakene. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier seg enig i det meste av både diagnoser og løsninger. Alle mener vi trenger tiltak, men ingen har tid til å se dem virke.

Tallene er tydelige, men hva som ligger bak dem er det tilsynelatende ingen som bryr seg om. Vi er for eksempel ikke det eneste landet med fallende resultater. Faktisk gjør alle landene i Norden det dårligere nå enn ved forrige undersøkelse. Det betyr at norsk skolepolitikk ikke trenger å være det eneste problemet. I 2018 ble dessuten begrepet «lesekompetanse» oppdatert i undersøkelsen, hvor refleksjon og evaluering har fått mer fokus. Derfor sier ikke resultatene at elevene våre ikke kan lese, men at noen av dem ikke leser slik OECD definerer det. Om det er mer eller mindre bekymringsverdig, vet jeg ikke. Men poenget forblir: Dette er kun én undersøkelse som viser statusen til norske elever med store forenklinger. 

Ingen andre sektorer opplever denne typen utålmodighet. Vårt store forsvarsløft er fullført i 2036, og det godtar vi selv når vårt naboland Russland er en invasjonsmakt. Vi godtar det fordi vi skjønner at ting tar tid. Her har skolepolitikken noe å lære.

Det virker som om foreldre er mer opptatt av at det gjøres noe enn av at det som gjøres er basert på evidens. De hyppige endringene hindrer effekten av tiltakene i skolesystemet, og man ser knapt resultatet av endringene før de er fjernet eller omgjort. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror de fleste ungdommene lærer seg å lese til slutt.

Det kan også hjelpe å løfte blikket og spørre hva som egentlig er formålet med den norske skolen. Er det å konkurrere om de beste resultatene i OECD eller å legge grunnlaget for et av verdens mest vellykkede land? Skoleresultater er kanskje den beste indikatoren vi har for framtidens samfunn, men da må vi se på alt de lærer og får til. Vi kan ikke redusere den norske skolen til PISA-resultater. 

PIAAC-undersøkelsen, som også er gjennomført av OECD, viser at unge voksne i Norge gjør det signifikant bedre enn snittet. Det står dermed betydelig bedre til med aldersgruppen rett over. Et eller annet skjer med oss mellom videregående og arbeidslivet. Kanskje vi kunne hatt godt av å bruke litt bedre tid, både når det kommer til å innføre tiltak i skolen og når man skal lære lesing og regning. Dårlig tolkning av tall og utålmodighet etter resultater er en farlig kombinasjon. 

Jeg savner den delen av debatten der formålet med dagens skole blir diskutert. Er dagens fellesskole kun til for at politikere skal komme med politiske utspill og løsninger tilpasset den offentlige opinionen? Ingen av tiltakene som settes i gang får vi helt sikkert vite effekten av før det neste innføres. Vi vet like lite om hva som funker i dag som for 20 år siden. Hva med å gå tilbake et par steg med utdanningen og tenke seg om? Dagens voksne befolkning gjør det jo jevnt over godt i internasjonale undersøkelser, om man først skal bruke ett tall som mål på landet vårt. 

I en stadig raskere utvikling må skolen få litt godvilje. Utviklingen blir ofte brukt som argument for at skolen må utvikle seg raskt. Jeg tenker snarere tvert imot: Vi må gi skolen tid til å behandle sjokket. I mellomtiden foreslår jeg at vi diskuterer målene med norsk skole. Om det er å konkurrere høyest på OECD-rankingen, eller om andre mål skal få være bestemmende for retningen til skolen.