Gammel urett, ny hevn?
Det er en del grunnleggende premisser som ikke kommer godt nok frem i den akademiske kjønnskvoteringsdebatten. I utgangspunktet er det meningsløst å diskutere øremerking fordi EFTA-domstolen forbød dette både for faste og midlertidige stillinger. Det striden står om er om man generelt skal ha ordninger som gjør at enkelte kvinner skal prioriteres på grunn av sitt kjønn og slik gå forbi mannlige kolleger med bedre kvalifikasjoner.
Begrunnelsen for en slik ordning er likevel ikke noen påstand om omfattende kjønnsdiskriminering i dagens system. Det er det ingen forskning som tyder på. Forskningsminister Tora Aasland påpeker også at «her er det bare snakk om å gjøre opp en gammel urett.»
Men hvis dette gjelder «bare gammel urett», bør vel tiltakene rettes mot nettopp dette. Aasland kan for eksempel be Geir Ellingsrud og alle de andre mannlige professorene i hennes egen generasjon som ivrer for større kjønnsbalanse, om å fristille sine stillinger for å bedre statistikken. Siden de er så prinsippfaste, vil de sikkert si ja til en slik oppfordring. De som selv har dratt fordeler av «gammel urett», kan umulig gå inn for en «hevn» som rammer unge menn som ikke har hatt tilsvarende fordeler.
At akademia bedre skal speile befolkningssammensetningen, er likevel et legitimt argument i forhold til å skaffe de beste rekruttene. Men kjønn er her bare én av mange aktuelle faktorer. Personer uten foreldre med høyere utdannelse er for eksempel kraftig underrepresentert, viser flere undersøkelser. Mange påpeker omfattende kameraderi i akademia. Det finnes ikke tall om funksjonshemming, etnisitet og seksuell orientering, men dette er også faktorer som må undersøkes. I samfunnet generelt er disse forbundet med omfattende diskriminering.
Kvinner er ingen helhetlig gruppe. Om man opererer med ekstratiltak bare i forhold til kjønn, skapes nye skjevheter. Kvinner med funksjonshemninger, etnisk minoritetsbakgrunn, lavere sosial bakgrunn og lesbiske vil fremdeles komme bak hvite, ikke-funksjonshemmede, heterofile middelklassekvinner. Det sier seg selv at man heller ikke kan akseptere et system der den hvite professordatteren fra Bestum blir prioritert foran den norsk-pakistanske mannen fra Holmlia og den mannlige rullestolbrukeren fra Kløfta, selv når hun er dårligere kvalifisert.
Selvfølgelig kan man ikke mistenke forskningsminister Aasland for bare å ønske å fremme interessene til den sosiale gruppen hun selv representerer, hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede kvinner med middelklassebakgrunn. Regjeringen påpeker jo i sin offisielle forståelse av likestilling at «alle skal ha krav på å få de samme mulighetene til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuelle orientering, funksjonshemming eller etniske tilhørighet.» Det samme gjelder selvfølgelig også i forskningspolitikken. Aasland må nå vise nettopp dette.