Lite overbevisende skremselspropaganda

HF-student Pil Teisbo skriver i sitt svar på mitt innlegg i Universitas fra 30. april at jeg mangler empirisk belegg for min optimisme når det gjelder økende andel av kvinnelige professorer. Hun viser i den forbindelse til at andelen av kvinnelige doktorgradsstipendiater sank med 2 prosent i 2006. Jeg observerer at pilen har gått nedover, men jeg synes ikke en tilbakegang på 2 prosent er noe vi burde la oss skremme av. Det var i den forbindelse ganske festlig at Teisbo sitt heller fremtidspessimistiske innlegg kom på trykk i samme utgave som beskriver en «kvinneboom» blant kvinnelige rektorer ved landets universiteter og høyskoler. Dette er nok en grunn til at jeg ikke klarer å la meg skremme av Teisbo sin statistikk.

Jeg blir i hennes innlegg anklaget for å tillegge henne meninger som hun ikke vil stå for. Det er for så vidt greit, men da burde hun kanskje ha unngått frasene «kjønn virker inn på hvordan vi forstår kompetanse og hvordan den vurderes. De er ikke isolerte størrelser, men er sterkt knyttet sammen.» Her er vi ganske enkelt uenige, jeg mener at kompetanse kan og bør vurderes som en isolert variabel, og at man ved positiv diskriminering risikerer å ansette en annen kandidat enn den best egnede. Det er i så fall synd for begge involverte parter – den med mest relevant kompetanse for stillingen, som likevel ikke fikk jobben, og den med NEST mest relevant kompetanse, som må gå til jobb hver dag vel vitende om at det til syvende og sist var hennes kjønn som skaffet henne jobben.

Jeg synes faktisk det er litt smålig og arrogant av norske radikalfeminister å være så besatt av at det skal være 40 – ikke 39, men 40 prosent kvinner i hvert styre og råd her til lands for enhver pris, når man ikke skal lenger enn et par timers flytur for å se et ekte likestillingsproblem. I Iran kan en kvinne bli torturert og i verste fall henrettet av myndighetene dersom hun ikke dekker seg til godt nok, og likestilling mellom kjønnene er omtrent så langt unna et faktum som det kan være. Istedenfor å engasjere seg i slike spørsmål, setter feminister her til lands inn all energi for å sørge for at ingen styrer og råd våger å ha bare 39 prosent kvinner. Jeg er på ingen måte imot likestilling, men poenget mitt er at det finnes større problemer der ute enn at andelen av kvinnelige doktorgradsstipendiater sank med 2 stakkarslige prosent i 2006.