Om flinke jenter og andre duppeditter…

Et tenkt scenario:

Fire kvinner sitter på et møterom. De utgjør ledelsen i et firma som går med millionoverskudd, og nå har de behov for en informasjonsmedarbeider som takler stress, tar ansvar og som gjerne snakker ett eller flere av språkene som brukes daglig i kontakten med utenlandske aktører. De har et ungt miljø, og de har tidligere hatt suksess med å ansette nyutdannede. Åtti prosent av de ansatte er kvinner, og nå kan de tenke seg å ansette en mann. Dessverre viser det seg mer eller mindre umulig å finne en yngre mann som oppfyller kvalifikasjonskravene de stiller.

Dette er en mulig fremtidig situasjon dersom ikke guttene skjerper seg under studiene, og kanskje er det noe lignende Bjørn Olaf Syvertsen frykter når han skriver om «Flink pike-syndromet» i Universitas 29.03.06? Er det dette som får ham til å si at det er de «flinke pikene» som jobber til de blir syke, og at det er disse som får psykiske problemer når de ikke oppnår toppkarakterer?

Det er dessverre ikke første gang jeg støter på motforestillinger mot flinke jenter i universitetsmiljøet. Derfor er det kanskje naivt å la seg overraske over at en mannlig student i 2006 virkelig kan mene at det så å si er noe galt med jenter som jobber hardt for å oppnå gode resultater, og som ønsker at fem-seks års utdanning skal lede til en ålreit jobb. Hvorfor mener Syvertsen at det nødvendigvis er guttene som skal være normalen, og ikke jentene? Hva er galt med å bruke studietiden til å oppnå noe, til å faktisk finne glede i å få lov til å studere seg til kunnskap og en lysende fremtid? Kanskje har guttene bare hatt det altfor komfortabelt fordi halvparten av befolkningen uansett ikke var en reell trussel i kampen om de gode jobbene. Er dette usaklig? Ikke mer usaklig enn å si at jeg som kvinne jobber for gode karakterer og har ambisjoner fordi «inni [meg] runger en stemme som legger til 'hvis ikke er du ingenting'». Heller er det ikke noe mer usaklig enn å vise til et «mønster» om en mor-datter-relasjon hvor moren styrte sin datter ved å gi henne dårlig samvittighet.

Siden Syvertsen allerede har ledet meg ut på det noe usaklige kjønnskampnivået, så kan jo jeg fortsette i samme sjargong. Jeg tror nemlig at en del gutter nå skjelver i buksene over at de blir forbigått av jenter. Ikke bare får mange jenter bedre karakterer. Vi er også i flertall i høyere utdanning. Vi reiser og opplever, lærer språk og kulturer. Tenk så dumt det er i en globalisert verden... Og tenk så dumt hvis vi i tillegg drar nytte av erfaringene våre.

Jeg mener aldeles ikke at vi er tjent med at situasjonen blir som i scenariet over. Det kan være litt morsomt som kvinne å lefle med tanken på et firma med kun kvinnelige ledere og hvor sekretærene er snertne menn med lekne blikk. Likevel ønsker jeg ikke mer enn at kvinner som vil og kan, skal bli respektert for å ha ambisjoner og drømmer på samme måte som menn. At en del jobber hardt for gode resultater bør faktisk være normalen som det kan sammenlignes ut fra, uavhengig av kjønn. Den tiden hvor jenter var noen søte duppeditter som nikket og smilte er heldigvis forbi. Til Syvertsen kan jeg bare opplyse om at vi (kvinnene) er kommet på banen, og der har vi tenkt å være med på å toppe laget, aller helst sammen med og i konkurranse med dyktige menn. Og kanskje er vi ikke så skjøre likevel...