Misforstått livsvitenskap

[Universitas’ nyhetskommentar 2. oktober](1) gir en fin anledning til å korrigere misforståelser som journalisten sikkert deler med flere ved Universitetet i Oslo (UiO).

Det er to prosesser som nå pågår ved UiO – på den ene siden utviklingen av en strategi for livsvitenskap, på den andre prosjektering av et bygg for livsvitenskap.

Strategi for livsvitenskap skal legge grunnlaget for en av UiOs brede tverrfaglige satsinger. Satsingen er en del av Strategi 2020 og målet er å samle og profilere et av UiOs sterkeste fagområder for å oppnå større synergi og konkurransekraft. En slik strategi må UiO utvikle uavhengig av om det skal bygges et livsvitenskapsbygg eller ikke. Utkastet har vært på høring og er nå under videre arbeid.

Bygget har sitt utgangspunkt i de vanskelige forholdene i Kjemibygget som Universitas beskriver. Utredninger på tidlig 90-tall viste at det var lite regningssvarende å ruste opp Kjemibygget i forhold til å bygge et nytt. Dette bygget kom først inn på departementets liste over nye byggeprosjekter som «Kjemibygg, UiO». Mens det beveget seg langsomt oppover denne listen, så UiOs ledelse mulighetene for å utnytte et slikt bygg bedre ved å utvide det med en livsvitenskapsdel. Farmasi ble inkludert i bygget fordi forholdene i det nåværende Farmasibygget er, om mulig, enda verre enn i Kjemibygget.

Strategiutkastet gir en vid definisjon av livsvitenskap. Her er medisin og biologi naturlig nok kjernen, støttet av kjemi, fysikk og matematiske fag, men også av relevante HumSam-fag. Like lite som vi kan flytte alle medisinere til et nytt bygg, kan vi heller ikke flytte alle biologer, eller forskere fra de andre feltene som faller inn under denne definisjonen av livsvitenskap. En stor utfordring i implementeringen av livsvitenskapsstrategien blir derfor å finne kriterier for hvem som skal inn i bygget.

For biologene ved Institutt for biovitenskap bør det være en trøst at UiO også har ambisjoner om å ruste opp Kristine Bonnevies Hus under livsvitenskapssatsingen.