Nei til vitenskap, ja til fri dikting?

Inger Dahls innlegg i Universitas fra før påsken følger en vanlig argumentasjonsteknikk fra «alternative» og vitenskapsrelativister. Først omtaler hun naturvitenskapen som «like dogmatisk som teologien», nærmest en religiøs sekt som stenger alle annerledes tanker ute. Beviset er visstnok at den berømte Thomas Kuhn har sagt noe som kan tolkes slik.

Deretter bruker hun et par sitater av typen «Professor Dr. NN har sagt at» som sannhetsbevis for at materie er lik energi er lik bevissthet er lik frossent lys, og dermed kan healing forklares. Eller noe sånt. Kan Dahl forklare hvorfor det er greit å avfeie hundretusener av forskeres samlede kunnskap, mens det er greit å bruke som sannhetsvitner et par professorer som mildt sagt er på siden av mainstream? Titler beviser intet – jeg er også Dr., men jeg tar stadig feil om mitt fag – det er det samlede vitenskapelige bevismaterialet som teller.

Setninger som «materie er en tettere form for energi» og «alt i universet er energi og vibrerer på en viss frekvens» tyder i beste fall på en kreativ lesning av relativitetsteorien (E=mc2), men mest sannsynlig på at Dahl ikke vet hva fysikkbegrepene faktisk betyr. Hva med å sette seg inn i det man vil kritisere? Det er mange eksempler på nye ideer som har møtt motstand, for så å slå gjennom. Et eksempel er Barry J. Marshall og J. Robin Warrens, som fikk mye motbør for påstanden om at magesår skyldes en infeksjon som kan kureres med antibiotika, i stedet for symptombehandling med dyre medisiner og kirurgi. Men de hadde bevisene, og fikk Nobelprisen i 2005. Hvis vitenskapelig metode ikke gir Dahl det svaret hun vil ha, synes hun kanskje det er greit å bare finne på ting i stedet?