Smertefullt av Moen

Smertefullt. [Ole Martin Moen beskriver PPU-studiet som en lite givende opplevelse.](1) Hans fremste argumenter er at han verken lærte noe om hvordan man avdekker mobbing, hvordan man effektivt forbereder undervisning eller hvordan man skaper arbeidsro i klasserommet på PPU. I det hele tatt mener han at PPU-studiet er svært lite matnyttig, og at studiet bør legges ned.

Angrepsvinkelen er velkjent. Fortsatt er det nok slik at PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) delvis minner mer om TPU (teoretisk-pedagogisk utdanning). Mange vil nok gi Moen medhold i at man ikke trenger å være ekspert på verken Vygotsky eller Piaget for å bli en god lærer.

Dette betyr imidlertid ikke at PPU-studiet er fånyttes. Moen har stor tro på sterke fagkunnskaper, og sterke fagkunnskaper er også utvilsomt en forutsetning for å bli en god lærer. Men det er en feilslutning å hevde at sterke fagkunnskaper gjør at man blir en god lærer. På PPU lærer man, i motsetning til hva Moen hevder, en rekke ting som er nyttig i læreryrket. Man lærer hvordan man gjennomfører god, prosessorientert vurderingspraksis som utvikler elevenes kompetanse. Man lærer hvorfor undervisning ikke er lik læring, og nettopp hvordan man kontrollerer at elevene faktisk lærer. Man lærer at god klasseledelse ikke er det samme som å kunne skape arbeidsro i klassen (håper Moen fikk med seg dette). For å nevne noe. Og som et motstykke til det rent teoretiske har man en stadig økene mengde praksis. Som skribentene fra Lektorprogramutvalget også påpeker – om Moen ikke lærte noe nyttig av PPU – så er det mange andre som gjør det.

Moen har et par fruktbare innspill. For eksempel er det prisverdig at han setter fokus på å forhindre mobbing i skolen. Det kan også legges bedre til rette for at de uten PPU – men med store fagkunnskaper – lettere kan få status som faglærte – og motiveres til å arbeide i skolen.

En ting er jeg imidlertid sikker på: Å legge ned PPU er ikke løsningen.