Rektorkandidat Gundersen, demokratiet og fakta

Det er noe underlig over hvordan denne selvoppnevnte «demokratiets forsvarer» har erklært at han som rektor vil innskrenke fakultetenes demokratiske handlingsrom

Publisert

Jeg regner med at rektorkandidat Kristian Gundersen er innstilt på å følge sin egen oppfordring i Universitas 17. august («Rektorkandidat Evensen, demokratiet og fakta») om ikke å tilsløre fakta, men som professor burde han kjenne verdien av å sikre sitt kildegrunnlag bedre enn han har gjort så langt i valgkampen. Gjennom flere innlegg i Aftenposten i sommer, og nå sist i Universitas, har Gundersen synes å tillegge ansvaret for en rekke beslutninger han ikke liker til sin motkandidat Stein Evensen ved Det medisinske fakultet (DMF). Hans erklærte mål om å reversere endringer gjennomført de senere år på DMF med solide flertall vitner om liten tillit til at ansatte og studenter ved fakultetet kan ivareta sine interesser uten overstyring fra universitetet sentralt. Det er noe underlig over hvordan denne selvoppnevnte «demokratiets forsvarer» har erklært at han som rektor vil innskrenke fakultetenes demokratiske handlingsrom, og at han gjør det til sitt varemerke i valgkampen å kritisere beslutninger foretatt av fakultetets valgte representanter (e.g. opprettelsen av tverrfaglige tematiske forskningsområder). Dersom Gundersens sterke vektlegging av demokratisk styre er genuin og ikke bare valgkampretorikk, burde han utvise større forståelse for at DMF har valgt andre løsninger enn hans eget fakultet.

Det er ikke nytt at Kristian Gundersen er uenig i hvordan DMF drives. Medisinerstudiet gikk i 1996 over til dagens studiemodell basert på problembasert læring, spirallæring, integrasjon av de forskjellige medisinske fagfelt i undervisning og eksamen, parallell undervising av basalfag og klinikk (i.e. teori og praksis) framfor rene teori- og praksisår, betydelig mindre obligatorisk undervisning og innføring av «bestått/ikke-bestått». Gundersen kritiserte modellen som «en betydelig redusert vektlegging av faglig og vitenskapelig forankring». Oslo-96 vant senere «Kollegiets pris for godt læringsmiljø» (2001). Samtidig kritiserte han at DMF inkluderte serviceoppgaver overfor samfunnet – e.g. medisinsk rådgivning, sakkyndighet, utredningsarbeid, rettsmedisinske tjenester blant sine virksomhetsområder; universitetet skulle holde seg til forskning og undervisning.

Gundersen gjør et stort nummer ut av at fakultetsstyret med stort flertall anbefalte å gå over til tilsatte instituttledere framfor valgte instituttstyrer, og han synes på paternalistisk vis å vite hva som gavner studentene ved DMF best. Medisinsk Studentutvalg og de tre studentrepresentantene i Fakultetsstyret, støttet omleggingen, blant annet fordi den betydde relativ økning i studentenes representasjon på fakultetsnivå. Overgangen til et mindre styre medførte også redusert mulighet for en enkelt velgergruppe til å vinne fram med rå stemmemakt framfor argumentasjon. Dette har styrket studentenes reelle medbestemmelse ved fakultetet.

For å følge opp Gundersens IT-metafor om «what you see is what you get»; Medisinstudiet, som jeg selv går på, har langt flere utvekslingsplasser enn vi har søkere til, bl.a. ved verdensledende institusjoner innen medisinsk utdanning som Harvard og Karolinska. At antallet innreisende studenter er større enn utreisende er også til heder for en utdanningsinstitusjon i et lite land med et, i internasjonal sammenheng, ukurant språk. Studenter får tilbud om, og oppfordres til, å formalisere studentforskningen sin med opptak i et PhD-program, med finansiering fra Norges Forskningsråd for at studentene skal slippe å velge mellom forskning og deltidsjobb. Fakultetet arrangerer, som et av de få gjenværende, fortsatt kontinuasjonseksamen, og har på tross av det store pålagte kuttet fra Universitetsstyret inneværende år opprettholdt kostnadskrevende ordninger som eksterne sensorer og utplasseringsordninger.

Sammenfatningsvis er det besynderlig med hvilket engasjement Gundersen går til gjentatte angrep på DMF, hvor kvalitet og universitetsdemokrati holdes minst like godt i hevd som ved andre fakultet. Påstandene hans holder ikke vann og skyteskiven for hans utfall – hvis de hadde medført riktighet – burde vært fakultets- og universitetsstyret, og ikke hans motkandidat ved rektorvalget.

Powered by Labrador CMS