Rektorvalgkampen og studentene
Det skal ikke være slik at det først på masternivå er noen som er interessert i å høre hva du som student har å si
Jeg må ærlig innrømme at jeg som student ved UiO i 7 år, og senere som ansatt og forsker i snart 15 år, har vært lite opptatt av tidligere rektorvalgkamper. Når jeg nå leser at flere studenter i Universitas oppriktig ønsker å finne ut hva rektorkandidatene tenker om fremtidens Universitet og studentenes vilkår, synes jeg det er svært positivt. At det i år også er mer blest og ståhei om valgkampen er også av det gode, selv om vi har sett noen uheldige bivirkninger i form av krangling, skittkasting og uredelig fremferd mellom kandidatene. At mange er lei av dette, er også høyst forståelig.
En forutsetning for å være et godt rektorat er, slik jeg ser det, at man er genuint opptatt av hele universitetssamfunnet og har evner til å ta del i en konstruktiv dialog med alle ansatte og ikke minst med studentene. Uten studenter, intet universitet! Denne dialogen har i dag gode formelle forutsetninger i og med at det sitter studentrepresentanter i alle universitets styrer, men rektor bør i høyere grad enn hva som hittil har vært tilfelle, ha regelmessige møter med studentenes organisasjoner.
Et formelt representativt demokrati behøver ikke si noe om hvordan den enkelte student opplever studietiden og har det i sin hverdag. Det er altså nødvendig at noen, det vil si ledelsen, arbeider ut i fra et grunnleggende og helhetlig syn på hva slags rettigheter og plikter en student ved UiO har. Vi må sikre at disse rettighetene og pliktene er forankret i Universitetssamfunnet og vi må være garantister for at de blir ivaretatt.
På mitt eget fakultet, HF, har jeg det siste halvåret sett at stipendiatene har fått mindre plass, at studenter må forflytte seg langt utenfor campus for å få undervisning, at det er blitt vanskeligere å få lesesalsplass etc. Slike forhold er ikke holdbare og må rettes opp snarlig. Men samtidig har studentene også fått mer systematisk veiledning og mer oppfølging knyttet til oppgaveskriving og muntlige presentasjoner, og de har tidlig i studieforløpet blitt plassert i sosiale nettverk – og dette er bra! Når vi nå skal vurdere hvordan studiereformen har virket, må vi ta alle disse forholdene i betraktning. Studentene selv må bli viktige medarbeidere for oss under denne evalueringen.
Mine ønsker for fremtidens student ved UiO er blant annet: Hun skal sikres en kvalitativt god forskningsbasert undervisning hvor hun stimuleres til kritisk og selvstendig refleksjon og oppmuntres til utvikling av ny kunnskap. Det skal ikke være slik at det først på masternivå er noen som er interessert i å høre hva du som student har å si (et utsagn som florerte som en «sannhet» da jeg kom til UiO for første gang). Hun skal bli møtt med genuin interesse og kritisk oppfølging og samtidig føle at noen er opptatt av hennes perspektiver og innfallsvinkler.
Det skal være mer fleksibilitet mellom programmene enn det er nå, med enkelt gjennomførbare overgangsmuligheter. Det er viktig nå hvor den største reformiveren har lagt seg, at vi ikke mister frihetsaspektet av synet. Selv opplevde jeg det som særdeles befriende å være student ved UiO på 80-tallet hvor jeg sto så fritt til å bestemme over min egen studiehverdag, og velge mine forelesninger og seminarer. Og selv om de fleste studenter er fornøyde med overgangen til mer seminarundervisning, skrivetrening og underveisevaluering, så skal vi ikke glemme verdien av de gode forelesningene, som har en spesiell mulighet for å engasjere studenter, være forbilde for hvordan et fagstoff kan behandles vitenskapelig og vise hva som kjennetegner forskning. Jeg har selv ledet en lengre evalueringsprosess knyttet til pensum og undervisning ved examen philosophicum, og vært både engasjert i og glad i pedagogisk tilrettelegging og formidling – både i form av forelesninger, seminarer og veiledning.
Geir Ellingsrud og Håkon Benestad (prorektorkandidat for Geir Ellingsrud) har begge mange års erfaring i ulike former for student- og stipendiatundervisning, jf. våre CV’er. De har likt det og liker det. De engasjerte seg begge i universitetspedagogisk arbeid og arbeidet som konsulenter for sine respektive fakulteter i en årrekke, med rådgivning til nye universitetslærere. Det var slik de ble kjent med hverandre – altså lenge før det ble aktuelt å skaffe seg pedagogiske alibier i en valgkamp.
Vi lover alle tre å være fortsatt lydhøre overfor studentene.
Til slutt:
Utdanningen skal i prinsippet være gratis. I vår plattform skriver vi: «Prinsippet om gratis utdanning skal forsvares. Vi vil øke de frie kopieringskvotene der det trengs», det vil si der mengden «obligatorisk»» utskrifter overskrider kvoten.