Universitetsledelse i endringens tid.

Universitetet velger ny rektor mens hele høgskole- og universitetssektoren er midt i en stor omleggingsprosess. Det er all grunn til å tro at trykket mot fornying og endring ikke vil bli mindre i den kommende rektorperioden. Om vi ønsker oss tilbake til tiden før kvalitetsreformen eller ønsker en fortsettelse av den nåværende prosessen, vil de neste årene uansett medføre store forandringer. Det er like krevende å gå tilbake i egne spor dersom det blir nødvendig, som det er å tråkke opp nye veier. Universitetet preges naturlig nok av svært ulike syn på endringene og det er liten tvil om at konsekvensene kan bli svært forskjellige for ulike fag. I en slik fase er det svært viktig at rett mann eller kvinne kommer på rett plass i rektorstillingen. Det stilles helt spesielle krav til en lederskikkelse som skal videreføre en reform på en måte som ivaretar universitets mangfold og tradisjoner på en god måte.

Ved Psykologisk institutt har endringene vært svært følbare de siste to årene. Undervisningsmessig er mye lagt om, og vi står midt oppe i en stor revisjon av psykologifaget. Vi har etablert et nytt masterstudium og endret hele gradsstrukturen. Samtidig har det blitt satset mer offensivt på forskergrupper og infrastruktur til forskning. Dette har vært og er smertefulle, vanskelige, men også inspirerende og givende prosesser. Det er en utopi å tro at et helt kollegium er fornøyd og føler seg ivaretatt i alle faser av slike prosesser. Samtidig gir slike prosesser god anledning til å erfare en av kandidatene til rektorvalget tett på. Fanny Duckert har i prosessen ved Psykologisk institutt maktet å gjøre noe av nettopp det hun fremmer i sitt kandidatur. Nemlig å kombinere beslutningsevne med lyttende samarbeid med og deltagelse fra kollegiet. Det har blitt tatt vanskelige og kontante avgjørelser ved instituttet slik en må forvente når endringer blir krevd utenfra. Imidlertid har nettopp utøvelsen av «lyttende ledelse» gjort at mange har blitt hørt i prosessen, og at endringene har blitt mindre smertefulle enn vi kunne forventet. Når det skal endres ved universitetsinstitusjoner er ikke suksesskriteriet mangel på friksjon, men at det lar seg gjøre å inspirere nok medarbeidere til å finne og gjennomføre gode løsninger. Å kunne kombinere kontante beslutninger med godt forarbeid og lydhøre prosesser har vært avgjørende hos oss og vil, slik vi ser det, være avgjørende for den neste rektorperioden. Universitetet trenger en person som kan nok om organisasjoner til både å lytte og lede i den neste perioden. Med andre ord, vi trenger Fanny Duckert.