Rektorvalg ved Kunsthøgskolen i Oslo
Det nærstående rektorvalget ved KHiO er i disse dager en aktuell sak i media. Prosessene omkring valget og kandidatene blir flittig omtalt og vurderinger blir gjort. I den sammenheng mener jeg det kan være behov for å belyse enkelte momenter, som så langt har vært lite synlige.
Under valget skal prorektor og styret velges. De fleste studenter og ansatte ved skolen kjenner en forventning tilknyttet dette valget. Det foregår samtaler i gangene om hvem som best kan passe i posisjonen. Samtidig er vi fullt klar over at det å få en ny rektor ikke vil bety at alle problemene umiddelbart vil eller kan løses. Det kreves en sterk dialog og en vilje fra ledelsens side til å bruke de innspill som kommer fra de som i praksis utgjør hovedbestanddelen av skolen – studentene og de ansatte.
De fleste håper utvilsomt på at det skal skje en endring i positiv retning, der de faglige behov stilles i sentrum. Der den daglige innflytelsen på fagområdene er tilstede. En følelse av at veien fra student eller ansatt til administrasjonen og ledelsen ikke er så lang som den i dag oppleves å være. Mange savner en tydeligere identitet på de ulike områdene etter sammenslåingen. Den aktiviteten som foregår er selvsagt ikke avhengig av hvilket navn fakultetet eller avdelingen bærer, men det er likevel med på å signalisere en identitet i forhold til omverdenen.
Som student innenfra oppleves rektorvalgets oppmerksomhet i media som en smule oppsiktsvekkende. Noe av hovedfokuset i omtalen så langt har vært hvorvidt de ulike kandidatene er villige til å jobbe for en splittelse av det som i dag kalles Fakultetet for Visuell Kunst. Dette har vært og er en tydelig kampsak for Kunstakademiet for å gjenoppta sin selvstendighet. Denne saken har også en viss støtte innenfor Kunstfag, fordi også de har opplevd sammenslåingen og omleggelsen av struktur som problematisk; hvordan veiene stadig har blitt lenger, kontrollen over faglige midler har minket, og innflytelsen har blitt svekket. Av prinsipielle og faglige grunner anser jeg at en splittelse kan være konstruktivt. Det må også nok engang trekkes frem at sammenslåingen til KHiO har vært langt fra uproblematisk også for de to andre fakultetene. Det forunderlige hittil i denne saken har vært hvordan medias vinkling nesten utelukkende har falt på Kunstakademiets krav om selvstendighet. Dette er en gjentakende observasjon gjort etter lesning av samtlige artikler som har blitt trykket per dags dato (12.04.07).
Jeg ønsker ikke å trekke frem noen av kandidatene – verken favorisere eller nedprioritere. Det er ikke motivet med dette innlegget. Men jeg reagerer på fremstillingen av kandidatene i mediebildet, og hvordan et fåtall av studentene og de ansatte faktisk er synliggjort i saken. Det er kanskje et ansvar som ligger hos vært enkelt fakultet og avdeling å poengtere sine synspunkter. Det lukter dessverre bare litt av ugler og mose at noen har «glemt» at dette valget dreier seg om langt flere enn oss på Fakultet for Visuell Kunst.
Rektorkandidatene gav en fyldig presentasjon av seg selv først den 12. april. Det er uker etter at avisene har gitt uttrykk for at studentene nærmest står samlet om en kandidat. Faktum er at de fleste av studentene så frem til denne presentasjonen for å få et dypere innblikk i hva kandidatene står for. Ingenting er enda bestemt, ikke engang i nærheten av tydelig, selv om dette er det som uttrykkes gjennom avisene.