Hva skjer, SAIH?

Jeg trodde målet til Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) var å støtte høyere utdanning i utviklingsland, tilpasset lokale forhold. Det jeg har sett av SAIHs arbeid det siste året vitner om noe helt annet. Det virker som SAIH mer enn noe har utviklet seg til et talerør for Polisario, en av partene i striden om Vest-Sahara.

Vår organisasjon mener at den sørlige delen av Marokko må få et bredt selvstyre og at flyktingene som nå er internert i Algerie, får vende tilbake. Vi mener at det er den beste og mest varige løsningen der alle kan leve i fred. I andre konfliktområder i andre deler av verden er dette løst på samme måte. Når landene i Europa jobber for å fjerne grensene seg imellom, jobber altså SAIH sammen med Polisario og Algerie for at det blir flere i Afrika.

Norge er en fredsnasjon. Når en konflikt ligger på bordet til FN, forhandler partene om en løsning som begge vil være tilfreds med. I dette tilfellet synes jeg at det er leit at skattebetalerens penger går til en organisasjon som støtter kun den ene parten. På denne bakgrunn kan det snart være like hensiktsmessig at SAIH fusjonerer med Støttekomiteen for Vest-Sahara. Jeg vil også minne om at SAIH sier at de er nøytrale.

På SAIHs hjemmesider står det at organisasjonen samarbeider med høyere utdanningsinstitusjoner og organisasjoner som er aktive i samfunnsdebatten. Våre erfaringer tilsier noe annet. Senest 8. oktober skulle SAIH i Oslo arrangere et debattmøte om konflikten i Sahara på Blindern. Vi ble først spurt om å delta 48 timer før møtet fant sted. Etter å ha takket ja, fikk jeg en SMS noen timer senere hvor det ble fortalt at møte var avlyst. Den samme beskjed fikk Fafo-forskeren Morten Bøås. Vi fikk senere vite at møtet ble avholdt allikevel. Vi synes det er leit at noe slik skjer i Norge i 2009 og av en studentorganisasjon som får offentlig midler og antatt bekjenner seg til demokrati – der alle parter blir hørt.

Noe annet som er rart ved SAIHs arbeid at de bare unntaksvis tar opp studentproblemer i land som Palestina, Irak, Sudan og Afghanistan. Og de er heller ikke interessert i marokkanske studenter som studerer under okkupasjon i Setta og Melilia, to byer som ligger nord i Marokko og som fortsatt er okkupert av Spania. For 100-200 år siden var det misjonærer som banet vei for kolonistene i Afrika og Asia. De siste ti årene har ser det ut til at vestlige land har funnet et annet middel for å kontrollere ressursene i området, nemlig frivillige organisasjoner.