Snakker vi samme språk?

I forrige uke kom jeg i prat med to gutter fra Redd Barna på Fredrikkeplassen. Jeg er i utgangspunktet negativ til «permfolk» og den måten å fronte bistand på, men guttene var ivrige og Redd Barna gjør jo mye bra. Så jeg stoppet opp, men påpekte at jeg ikke ville bli fadder.

«I krig er en av de største tragediene at barn ikke går på skole» startet den ene, og jeg ble spent på fortsettelsen. For skole er viktig, det er jeg jo enig i. Men det er ikke dermed sagt at all utdanning er god utdanning!

«Gjennom Redd Barnas ABECS-program lærer barn i Mellom-Amerika å lese og skrive på spansk for å få andre muligheter enn å bli barnesoldater» fortsatte de. Her var det flere ting som skurret, men jeg reagerte først og fremst på hvilket språk disse barna undervises på.

Først og fremst ser man rent praktisk at barn rett og slett enklere lærer på sitt eget morsmål. For språk er ikke bare ord, det er vinduene vi ser verden gjennom og er med på å skape vår måte å tenke på. Da jeg besøkte SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) sine partnere i Nicaragua, fikk jeg innblikk i denne problemstillingen. På Nicaraguas Atlanterhavskyst lever seks ulike etniske grupper sammen, med tilhørende ulike språk og kulturer. Nasjonalspråket har fra kolonitiden vært spansk, som det derfor undervises i på skoler og universiteter. Men dette holder på å endres. På URACCAN, et av to universiteter på Atlanterhavskysten, forskes det på de andre språkene, og studentene har rett til å få undervisning på eget språk. Erkjennelse av egen kultur og identifikasjon er uten tvil knyttet til språk. I Nicaragua møtte jeg Angelica Brown fra institutt for lingvistikk på URACCAN. Hun uttrykte det sånn:«When you take away my language you damage me!» Selv hadde hun kjempet i flere år for å få kreol, som er en av de fem minoritetsspråkene, anerkjent som eget språk og ikke dårlig engelsk.

«Men de må lære spansk for å forandre egen hverdag!» argumenterte den ene ververen. Samtidig skjøt den andre inn noe om at de «helt sikkert fikk undervisning på begge språk!» Jeg ble mer og mer overbevist om at de to ikke var helt sikre i sin sak og ba om en brosjyre, for å lese mer på egen hånd. Men det var visst «enklest hvis jeg bare skrev navnet mitt her.. hadde jeg avtalegiro, forresten?» Han hadde åpenbart ikke tenkt å la meg gå uten å bli fadder.

Da den andre slo til med at det var «typisk sånne intellektuelle organisasjoner (jeg oppfattet det som at han siktet til SAIH) å være mest opptatt av å bevare Inkakulturen», valgte jeg å takke for praten og gå min vei, med eller uten brosjyre. Er jeg heldig, vil de neste Redd Barna-ververne jeg støter på være bedre kvalifisert til å fortelle meg om en organisasjon jeg i utgangspunktet mener gjør en god jobb.