Ja og hva nå?
22. januar i år ble den store snakkisen i kunnskapssektoren i 2007 endelig offentliggjort for innsyn og diskusjon. Stjernø-rapporten var her… 243 sider med tanker og betraktninger av hvordan kunnskaps-Norge best skal se ut om 10-20 år. Vår egen rektor, Geir Ellingsrud, var tidlig ute i en kronikk i Universitas 23. januar og redegjorde for Universitetet i Oslo (UiO) sitt standpunkt: Vi vil bli et internasjonalt toppuniversitet – økt satsning må til! På det punktet er Ellingsrud og jeg fullstendig enige. Vi trenger mer penger til kunnskapssektoren. Vi er derimot riv ruskende uenige når det gjelder hvordan pengene eventuelt skulle blitt brukt.
UiO ønsker å bli et forskningsuniversitet av høy internasjonal standard. Dette er vel og bra, og til det trengs det penger. Økt anerkjennelse fører til flere søkere, både studenter og vitenskapelig ansatte, og dermed høyere kvalitet. Høyere kvalitet skaper bedre undervisere og forskning, og vi sitter alle igjen med en fantastisk utdannelse – alle er kjempefornøyde og ting er fint og flott. Slik er det i hvert fall i teorien. Om økt satsing ville ført til at teorien ble satt ut i praksis, derimot, ja der om strides de lærde.
Jeg er også helt enig med rektor om at sammenslåings- og lokaliseringsfokuset i diskusjonene etter Stjernø er altfor snevre temaer. Ting er mer kompliserte enn som så. Et eksempel på dette er rektor Ellingsruds eget utsagn hvor han trekker frem langsiktig og forutsigbar rekruttering til forskning som et viktig fokusområde for UiO framover. Dette er viktig nok noe politikerne sier seg enig i. Jeg er også enig i det, og her kommer det store pengespørsmålet inn. Dagens forskning er nok kanskje ikke det som egentlig trenger det store løftet. Undervisning og utdanning derimot, der må det satses.
Morgendagens forskere er dagens studenter, og koblingen derimellom er altfor svak. En løsning med å pøse penger inn i forskningen i dag skaper ikke nødvendigvis bedre forskning. En økt satsning på dagens studenter derimot skaper bedre forskere for morgendagen. Langsiktig rekruttering må jo være å satse på dagens studenter – og der har vi i dag et langt stykke igjen å gå. Når kutt må tas, er det studentene som får kniven på strupen, mens andre og «viktigere» oppgaver skjermes. At vi har til dels stort frafall, dalende søkning til mange mastergrader og faretruende tall blant studenters opplevelse av diskriminering og psykiske helse, bør jo være indikasjoner på hvor støtet burde settes inn. Satsning trengs. Anerkjennelse av og erkjennelse av at studentene er viktige for universitetet, trengs.
Dagens studenter er morgendagen. Noe annet klarer jeg ikke med min beste viten og vilje å forstå.