To på rom for alle

I forrige utgave av Universitas hadde Fredrik Refsnes, hovedstyreleder i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO), et svar til mitt innlegg om den omdiskuterte to på rommet-ordningen som SiO har hatt et forsøk med i høst. Imidlertid var dette svaret, etter min oppfatning så lite oppklarende at jeg ikke føler meg beroliget.

Refsnes liker ikke min bruk av ordet segregering og diskriminering, da han synes at dette er en for sterk påstand. Imidlertid var dette faktisk ikke bare en sleivete kommentar fra min side, jeg støttet meg her på en anerkjent definisjon av segregering og gettoifisering.

De viktigste kriteriene her er at området man lever i har en veldig annerledes blanding av for eksempel nasjonaliteter i dette tilfellet, enn totalen av byen, eller totalen av studentbyene som her, og isolasjon fra majoritetsbefolkningen.

Stort sett bor alle de internasjonale studentene på de to studentbyene Kringsjå og Sogn, de studentbyene som også er lengst unna boligområdene der nasjonale studenter bor og tilbringer sin tid.

Det gjelder også kun en del av studentmassen som ikke har noe annet valg enn å godta løsningen for å ha et sted å bo.

Da jeg heller ikke har fått noe svar på hva de 2400 kronene pr. enhet som SiO tjener ekstra på å putte dobbelt så mange inn i leilighetene har blitt brukt på, må jeg bare regne med at i hvert fall deler av disse pengene blir ekstra inntekter for SiO.

Noe som er veldig gledelig med Refsnes’ innlegg er at han sier at denne ordningen skal evalueres for å finne ut hvordan og om den skal fortsette.

Jeg syns i utgangspunktet at en ordning med to på rom kan være en løsning på et stort problem, nemlig mangel på rimelige boliger for studenter, både nasjonale og internasjonale. Så jeg håper at de fortsetter med ordningen, og gjør tilbudet allment tilgjengelig. Slik kan to på rommet-ordningen være en valgmulighet for alle, istedenfor et ultimatum for noen. I tillegg må SiO sørge for at leieprisen speiler den faktiske kostnaden for å ha flere studenter i studentbyen.