Aktive og engasjerte beboere

Enkelte vil kanskje ha vanskelig for å forstå med hvilken rett kollektivene i H40 og H42 kan kreve å besitte bygninger som de vitterlig ikke eier. Bygningene er i offentlig eiendom og skal derfor tjene offentlige formål. Dette var også selve grunnlaget for okkupasjonene i henholdsvis 1999 og 2005. Okkupasjonene var sivile ulydighetsaksjoner mot at boligene, etter systematisk offentlig underinvestering, sto tomme og dermed ikke tjente sitt offentlige formål – å huse folk. Samtidig var det stor mangel på boliger. Okkupasjonene bidro dermed til å sette søkelys på sosiale problemer i byen og offentlig ansvarsfraskrivelse i boligsaken.

Boligaktivistene i H40 og H42 har skapt sosiale og levedyktige botilbud uten en krone i offentlig støtte, og har selv sørget for at offentlig eide bygninger igjen tjener et offentlig formål. Dette er utgangspunktet for hvorfor H40 og H42 har blitt politisk anerkjent og bevart i til sammen 15 år. Jeg velger å bruke kollektivet H40 som eksempel for å gi et slags samfunnsøkonomisk perspektiv på saken.

Kollektivets bidrag til vedlikehold av bygningene:

Dette er et lavt overslag da dugnadstimer i perioder har langt oversteget dette minimumskravet. Huset hadde lekkasjer i kjeller og loft, soppskader og var i generelt elendig forfatning. Huset er i dag fullt ut beboelig etter at beboerne har tatt hånd om reparasjoner og vedlikehold som vanligvis tilkommer huseier.

Kollektivets sosiale bidrag: Det finnes utallige mennesker som har bodd på H40 fordi ingen andre alternativer var å oppdrive gjennom vanlige sosiale ordninger. Sosial bostøtte til boliger i det private marked kan fort beløpe seg til 7000 kr per måned. Sosialklienter som bor i H40 mottar selvfølgelig ingen bostøtte.

Bokollektivene i Hauskvartalet har en blandet sammensetning av mennesker med ulike evner og behov. Dette gjør at kollektivene fungerer som positive og fleksible tilleggstilbud i et ellers vanskelig sosialt boligmarked. Ved å selv organisere, vedlikeholde og drifte et sosialt boligtilbud skapes det aktive og engasjerte beboere, heller enn passive klienter. I tillegg utgjør denne boformen et sosialt felleskap med ekstra vekt på stor takhøyde og solidaritet.

Om Oslo- og Akershushøgskolenes studentsamskipnad (OAS) med støtte fra Oslos studenter [«ser seg tvunget til»](1) å ta de tomtene de blir tilbudt uten å ta hensyn til eksisterende beboeres behov, arbeidsinnsats og sosiale funksjon, er dette en type egoisme som jeg håper ikke er betegnende for Oslos studenter anno 2010.

• Dugnadstimer: Hver beboer må bidra minst 5 timer per uke. Om man regner en time a 100 kr i tillegg til den interne husleia, beløper det seg til 4,2 millioner på 10 år.
• Materielle utlegg: Bare i 2009 hadde H40 utgifter i størrelsesorden 50 000 kr som gikk til blant annet branndører, gips, brannmaling, mørtel med mer. Dette inkluderer flere av eiers egentlige utgifter. H40 har selvfølgelig aldri søkt om å få refundert dette, da vi anser sånne utlegg som en del av leien vi betaler til Oslo Kommune.