Gravlegg NSU

Amy Wilentz introduserte begrepet «voodoo politics» i en studie av haitisk politikk (The Rainy Season). Det dreier seg om politikk der velgernes meninger på magisk vis transformeres til kompromisser som alle lederne tjener på og folket taper på, etter at de nevnte lederne har tilbrakt nok tid sammen i et lukket værelse. Fordelingen av posisjoner i Studentparlamentet fremkaller ettertrykkelig slike assosiasjoner til nåledukker og innskrumpede hodeskaller.

Samtidig er et slikt demokratisk jordras et vindu av mulighet for de som måtte ønske å bygge opp noe annet. I vel et år vil sabotasje for Norsk Studentunion (NSU) være i den objektive interessen til de vel 85 prosent av studenter som ikke støtter Høyres politikk for høyere utdanning.

Jeg vil argumentere for at det er naturlig å gå et steg videre. Den utrolige kraften som ligger i studentene som gruppe, gjennom kombinasjonen av antall, samfunnsinteresse, kognitiv kapasitet og samfunnskritiske funksjoner i fremtiden, utnyttes bare i helt marginal grad av studentenes organisasjon, NSU. Årsaken er enkelt og greit at NSUs organisasjonsstruktur innebærer at studentenes interesser forhåndsfiltreres gjennom de innebygde interessene i partipolitikken. Studentene trenger en individuell organisering, der kontakten og påvirkningen mellom spydspissene i ledelsen og den individuelle studenten økes markant fra dagens situasjon. Mens praktiske forhold gjorde det vanskelig å administrere en så stor organisasjon på sekstitallet, gjør moderne kommunikasjonsteknologi det enkelt å bedrive direkte påvirkning og for eksempel mobilisering til demonstrasjoner.

NSU og studentparlamentet er et typisk etterkrigskonsept i Norge; en integrerende, passiviserende, korporatistisk «påvirkningskanal» der studentene tilgodeses med et liksomdemokrati preget av voodoo politics eller – enda verre – no politics at all. I mens kan statsrådene le hele veien til Norges Bank, for mer føyelige ungdommer skal man lete lenge etter. Selv de drøyeste kuttforslag vekker knapt bølger hos studentene, og enda verre: Hos studentpolitikerne, når det er deres egne partier som foreslår dem.

Våre tillitsvalgte i Studentparlamentet har ingen interesse i å frigjøre den iboende kraften i studentene, fordi de representerer partiene som ville rammes, og fordi de en dag håper å selv sitte med taburettene. Utfordringen går derfor til oss andre – og de forsmådde sosialdemokrater og venstrealliansere: Si fra dere vervet i Studentparlamentet, og bygg heller opp en individuell organisasjon med reell innflytelse for medlemmene internt og reell makt eksternt.