Magnus Sparre og studentpolitikkens ABC

Magnus Sparre stiller seg lagelig til for hugg med [sitt svar](1) på mitt innlegg i Universitas 18.mai. Ifølge Sparre skal undertegnede ha begått karakterdrap på hans person og endatil rettet en absurd anklage mot ham.

En liten klargjøring først. Sparre har visst ikke fått med seg at [mitt innlegg i Universitas](2) i liten grad handlet om han. Hans såkalte motinnlegg baserer seg derimot hovedsaklig på en litt klønete klipp-og-lim-sak som Universitas-redaksjonen selv står bak, det meste hentet fra undertegnedes leder i Utropia nr. 7.

Okke som: I sitt innlegg uttrykker Sparre ingen forståelse for problematikken i at han som nyhetsredaktør, uten karantenetid eller forvarsel, gjør helomvending og inntar sete i studentpolitikken. Dét vekker en viss undring hos undertegnede, men mer enn noe annet er min kritikk, og ikke anklage, rettet mot systemet som åpner for slike overganger. At Sparre mangler politisk gangsyn og heller ikke skjønner seg på/velger å overse forholdet mellom de to maktstrukturene (studentmedia og studentparlament) er så sin sak. Men at et studentparlament uten videre gir et av de tyngste studentpolitiske vervene til nyhetsredaktøren som har hatt som jobb å dekke studentvalget i sin helhet er forstemmende. Som nyhetsredaktør burde Sparre heller ha konsentrert seg om å avdekke dette i Utropia. Men nei.

. Hysterisk raseri og misunnelse er visstnok det som har drevet undertegnede til å ta pennen fatt. Et eksempel fra den saklige delen av Sparres innlegg:

[…]Videre påstår Fjeldstad at dette gir vår avis et troverdighetsproblem. Er dette problemet større enn hans egne tette koblinger til Sosialistisk Studentlag, partiet Rødt og arrangementet Rød Lønsj?

Det er ikke uvanlig at avisredaktører har et åpent politisk standpunkt, noe som etter min mening er sunt. To stikkord markerer et tydelig skille mellom tilfellet undertegnede og tilfellet Sparre: Åpenhet og karantenetid.

Sparre lurer også på hvorfor han fikk fortsette i stillingen etter kunngjøringen. Med én utgave igjen før semesterslutt, mangel på arbeidskraft og en skade som for lengst var uopprettelig ville en suspensjon kun ført Sparre ut i en tidlig sommerferie, noe jeg ikke anså som hensiktsmessig.

Sparre runder av med å hevde at jeg visstnok har utvist «ekstrem illojalitet overfor egne medarbeidere». Til dette er det å si at ansvarlig redaktørs lojalitet alltid først og fremst bør vies leserne. Slik burde Sparre tenkt også.

Her har ingen karakterdrap funnet sted, kun et stusselig politisk selvmord.

_Les også: [– Et intimitetstyrrani](3)