Myten om det venstreradikale universitetet

First thing first: Det er trist å lese at mange studenter føler seg mobbet og at flere ikke føler seg som en del av et faglig fellesskap. Ekskludering er aldri greit.

Leder i FpU Oslo, Eva Charlotte Berner, forteller i forrige nummer av Universitas at hun selv opplever useriøse, negative holdninger til FrP på sitt studiested. Skylden legger hun på et «veldig rødt flertall» på skolen hvor hun går. Berner er student ved BI. På denne skolen støtter i overkant av 70% av studentene borgerlige partier, viser undersøkelser. Det veldig røde flertallet Berner refererer til, er altså neppe verken særlig rødt eller i flertall.

Les også: Føler seg faglig ekskludert

Men at det er et rødt flertall ved andre studiesteder, er fullt mulig. Ingenting gleder meg i så fall mer. Og det er kanskje ikke så rart at vi er i flertall heller? Ved forrige stortingsvalg kunne Universitas fortelle at det røde partiet jeg representerer lover mest til studenter i sitt program. Og studenter er jo opptatt av studentpolitikk. Noe annet studenter gjerne er opptatt av, er miljøpolitikk. FrPs klimaskepsis når trolig ikke fram til mange studenter.

Universitas forteller både Berner og meningsfellene hennes jevnlig får slengkommentarer når de lufter sine meninger i forelesning eller i politiske diskusjoner på studiet. Jeg er enig i at slengkommentarer er lite formålstjenlige i diskusjoner. Men det er dessverre en del av gamet når det gjelder politisk debatt. Å motta slengkommentarer er ikke noe bare representanter for høyresiden opplever.

Selv om slengkommentarer ikke bidrar til et godt debattmiljø, er det bra at studenter som er uenige med FrP sier sin mening i diskusjoner. At det virker som at ingen er enige i Berners synspunkter er vel først og fremst et tegn på at Fremskrittspartiets politikk ikke fenger blant studenter? Og om universitetet skal være «tankens fristed», som statsviter og høyrepolitiker Janne Haaland Matlary formulerer det i den aktuelle artikkelen, er det en nødvendighet at studenter som er uenige med FrP gir uttrykk for denne uenigheten i diskusjoner.

At ikke alle er enige i partiets politikk, er ikke bare vanskelig å fatte for tidligere FrP-politiker og statsviter Asle Toje. Han går så langt som å mene at «personer med sterk uvilje mot partiet bør gå en runde med seg selv.» Eller med andre ord: «De som er sterkt uenige med meg tar feil.» Hva skjedde med universitetet som tankens fristed? Og hva med å respektere og anse andre synspunkter som spennende, som Matlary snakker varmt om i samme artikkel? Høyresiden har åpenbart et ambivalent forhold til mangfold og åpenhet. Men det er vel ikke noe nytt?

Og Toje stopper ikke der. Han snakker om «forelesere sine fordommer mot partiet (FrP)» og «akademikeres uvilje overfor Frp» som er «tuftet på en sosial forakt.» Så forelesere generelt har fordommer mot Fremskrittspartiet? Er ikke det i seg selv en fordomsfull uttalelse? Tojes uvilje overfor forelesere virker å være tuftet på en irrasjonell forakt.

At universiteter skal være tankens fristed, bør være åpenbart for de fleste. Mye av hensikten til universitetet burde være å utfordre eksisterende tanker og idéer, for å utvikle ny kunnskap. Ved UiO hindres dette dessverre av en tydelig nyliberalistisk-inspirert drift, kjent som New Public Management, hvor mengden artikler forskere ved universitetet får publisert i stor grad er bestemmende for hvem som får jobb, ene og alene fordi disse publikasjonene genererer inntekter for UiO.

Fokuset på økonomisk vinning favoriserer forskere med interesser og syn som samsvarer med rådende trender innenfor fagfeltet de forsker på. Dette er fordi det naturlig nok er lettere for disse forskerne å få publisert sine artikler enn for en forsker med alternative standpunkter og teorier, som utfordrer de mest utbredte idéene innenfor et fagfelt. Denne nyliberalistiske måten å drive universitetet på, som for øvrig klart bryter med venstresidens mest grunnleggende idéer, legger altså opp til en utfrysing av fagfolk som har upopulære meninger eller faglige interesseområder.

Så hva er styrende for hvilke trender som er gjeldende innenfor ulike fagfelt til enhver tid? I stor grad er det politikk. Innenfor mitt fagfelt, pedagogikk, er det tydelig at høyresidens skolepolitikk påvirker hvilke temaer som vektlegges i pensum. Det var også interessant å lese artikkelen om spesialpedagogikkstudenters misnøye med de ansatte ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO, som ble publisert i samme nummer av Universitas som saken jeg kommenterer her. Både ansatte ved instituttet selv og studenter peker i artikkelen på at store utskiftinger av ansatte de siste årene har gått negativt ut over spes.ped.-studentenes resultater, fordi de nyansatte ikke er erfarne nok til å sette karakterer som er i tråd med kunnskapsmålene i de ulike spesialpedagogikkemnene.

Det mange ikke vet er at flere av de mer erfarne sensorene som i følge artikkelen nylig har pensjonert seg, er folk som representerer en faglig tradisjon som bryter med det rådende synet på pedagogikk, som kort fortalt fokuserer på det naturvitenskapelige og målbare fremfor sosiale og humane perspektiver. Dette herskende synet innenfor pedagogikkprofesjonen frontes i hovedsak av høyresiden i politikken. At flere av de erfarne spes.ped-sensorene har valgt å pensjonere seg nå er altså ikke rent tilfeldig, men i noen grad et resultat av en høyreorientert ensretting innenfor deres fag. Universitetet er altså ikke nødvendigvis venstresidens høyborg, og utfrysing fra akademia er på ingen måte noe som utelukkende rammer akademikere med borgerlige sympatier.

Et annet problematisk, og svært lite venstreorientert, aspekt ved driften av norske universiteter er den hyppige bruken av midlertidige ansettelser. Mer enn hver femte vitenskapelige ansatte ved landets universiteter har kun midlertidig kontrakt. Dette er problematisk blant annet fordi det skaper stor økonomisk usikkerhet for de det gjelder. Likevel har den mørkeblå regjeringen, med tidligere arbeids -og sosialminister Robert Eriksson (FrP) i spissen, fått gjennomslag for lovendringsforslagene sine, som gjør det lettere for arbeidsgivere å gi arbeidere midlertidige kontrakter. Nok en gang viser universiteters praksis seg å være langt mer i tråd med borgerlige idealer enn sosialistiske.

Til slutt i artikkelen forteller Berner om en uheldig episode fra årets 1. mai-markering i Oslo. Hun forteller at en eldre dame lot seg provosere såpass av FpUs tilstedeværelse, at hun slo Berner med en paraply. Det er selvfølgelig ikke greit. Men jeg synes det er like ugreit å møte opp på arbeidernes egen dag for å hetse nettopp arbeidere. De oppmøtte representantene fra Fremskrittspartiets Ungdom bar blant annet plakater med påskriften «Slutt og syt begynn og yt», som var rettet mot de streikende i hotellbransjen. Dette slagordet er like støtende som det er grammatisk ukorrekt.

Jeg tviler ikke på at for mange FpUere opplever mobbing på studiene sine. Men da er det interessant at nettopp FpU mobber de som urettferdig nok har befunnet seg på bunnen i norsk arbeidsliv i alle år. Fryst ut i det kapitalistiske systemet og ikke anerkjent av sine arbeidsgivere. Berner velger å tolke paraplyhendelsen som et angrep på et mobbeoffer. Jeg ser det som et angrep på en mobber.

For å oppsummere, virker det som at representantene for høyresiden som uttaler seg i hovedsaken i forrige nummer av Universitas, ønsker at et bredt spekter av politiske meninger skal bli anerkjent i akademiske miljøer, samtidig som at venstresidefolk burde «gå i seg selv» og slutte å være så uenige med FrP. Det viser seg også at norske universiteter, det påståtte vannhullet for venstreradikale, baserer seg på idéer som mitt parti, Rødt, vil stoppe. Og sist men ikke minst: Det virker som at leder i FpU Oslo er imot mobbing, men bare når det rammer hennes egne. Ikke lett å bli klok på.