Studentpolitikk – ikke bare velferd

Rune Kinn Anjum, journalist i Universitas, skriver i forrige kommentar at «NSU og StL har tydeligvis et tillitsproblem. (..) Studentene ser diskusjoner, men ikke resultater». Mener journalisten at vi burde trekke oss ut av alt representasjonsarbeid, og bli en ren interesseorganisasjon?

Norsk Studentunion (NSU) ble stiftet i 1936 for å samle det nasjonale arbeidet for studentene. Det var studentersamfundene i Oslo, Ås og Trondheim som samlet sine hoder, med mål om å gi studentene en stemme inn i maktens korridorer. Siden 1936 har studentmassen økt betraktelig, og det generelle kompetansebehovet i samfunnet har steget til værs. Mangfoldet i saker som berører oss har økt tilsvarende. En dag i NSUs kontorer innebærer alt fra kopipenger til reformarbeid.

Anjum forespør oss om resultater; debatt er ikke nok. Men la det være klart: det er ikke studentpolitikeres ansvar å sikre studentenes rettigheter. NSU og Studentenes Landsforbund (StL) er nasjonale studentorganisasjoner med hovedoppgave å gi studentene medvirkning i beslutningsprosessene. Vi har som mål å gi studentene innsyn i hva som foregår, og å skape rom for debatt. Hvordan partiene velger å vekte våre innspill, er opptil dem og deres velgere.

Grunnen til dette ligger i at en massiv studentpolitisk bevegelse og et mangfold på campus på ingen måter en selvfølge, verken i Norge – eller overhodet i Europa. Anjum råder NSU til kun å «konsentrere (..) seg om saker de fleste studenter kan ha glede av, som økt studiestøtte, flere studentboliger og barnehageplasser». Da ville riktignok resultatene innen dette området blitt klarere. Men slik prioriterer vi ikke. Da hadde vi sparket bena under oss selv. For studentpolitikk handler om rettigheter og demokrati. Den viktigste kampen for studentpolitikken er derfor å utøve medansvarlighet og å tenke helhet. Norske studenter mottar relativt gode tilskudd fra staten, fordi høyere utdanning i Norge regnes som en investering i samfunnet, heller enn et tilbud til de få. Skulle vi kun fokusert på studenters levekår, hadde vi langt ifra vært studenter, men utelukkende forbrukere (og ikke deltakere).

I vårt arbeid med fagpolitikk, likestilling og internasjonalisering bidrar vi med et mangfold, og vi presser på der ting stopper opp. Vi tror deltakelse handler om mer enn å rekke opp hånda i timen; vi ønsker å medvirke til at hele vår hverdag er til nytte for både samfunnet, vitenskapelig personell og Norge – og oss selv. Derfor har vi et bredt fokus i vårt arbeid. For å si det kort: vi bidrar til å styrke vår egen utdanning.

Anjum skriver at «studentene er i ferd med å miste respekten for dere. De ser diskusjoner, men ikke resultater». Etter mitt syn blir dette et altfor billig argument i debatten om sammenslåing av de to nasjonale studentorganisasjonene. Der NSUs Landsting nettopp diskuterte fagpolitikkens status i en eventuell samlet studentbevegelse, var poenget at mangfold skaper styrke.