Studenter er rettighetsløse

Universitetene og høyskolene har store problemer med opprettholde et forsvarlig inneklima, en forsvarlig tilgang til auditorier, et visst antall lesesalsplasser osv. Videre er de psykososiale forhold for studenter ikke regulert ved lov, eksempelvis med hensyn til seksuell trakassering og mobbing. Rettigheter i hverdagen som for arbeidstakere er lovfestet gjennom arbeidsmiljølovgivningen, er altså unntatt studenter.

Arbeidstakere og elever er nevnt i arbeidsmiljøloven i Norge, mens studenter er utelatt. Er dette fordi staten og ikke kommuner og fylkeskommuner, eier institusjonene, fordi studenter tåler en støyt eller fordi det er milliardutfordringer med byggmassen til universiteter og høyskoler? Det kan virke som at alvorlige skader, i verste fall tap av studentliv, må til for å skape politisk vilje og realisme omkring studenters rettigheter. Noen uker før jul raste deler av en vegg ut på lesesalen på SV-fakultetet ved UiO. Norsk Studentunion har opprettet en privat forsikringsordning for våre studenter på grunn av mangel på lovfestede rettigheter. Er det en slik utvikling regjeringen ønsker?

Høyere utdanning skal som resten av Norge, gjøres tilgjengelig for alle mennesker uansett funksjonsnedsettelser, kjønn, økonomi, etnisk og/eller sosial bakgrunn. Når de høyere utdanningsinstitusjonene koster titalls milliarder å pusse opp, går diskusjonen om arbeidsmiljø, miljøtiltak og universell utforming lavmælt. Formålene kan være så gode at de verker, men den politiske entusiasmen omkring utfordringene går omvendt proporsjonalt i forhold til kostnadene. Hvor mye koster en studentrettighet?

Verneombud og arbeidstilsyn har et ansvar for høyere utdanningsinstitusjoner så lenge de er åpne for offentligheten. Ansatte har sine fagforeninger og rettigheter hjemlet i lov. Studenter har ikke et slikt rettighetsvern. Alle institusjoner skal ha et læringsmiljøutvalg (LMU) hvor institusjonen, studenter, ansatte og samskipnaden er representert. Dette utvalget har sjelden ressurser til å foreta undersøkelser eller utredninger om forholdene ved institusjonen og har heller ingen formell myndighet. Institusjonens øverste styre kan velge hva de ønsker å gjøre med rapporten fra et slikt utvalg. Om regjeringen og Stortinget mener at slike utvalg er viktige, må man gi dem mer enn muligheten for å rapportere.

Norsk Studentunion har bedt regjeringen om å lovfeste flere sentrale studentrettigheter, deriblant gi LMU myndighet til å pålegge institusjonens ledelse til å utbedre helsefarlige forhold. Studentene har full forståelse for at opptrapning av studentrettigheter og bedre vern for studenter også henger sammen med statsbudsjettet. Et første skritt på veien kunne vært at Kunnskapsdepartementet foretok omfattende målinger og en grundig gjennomgang av læringsmiljøet ved institusjonene. Uansett politisk oppfatning må man utvide beslutningsgrunnlaget kraftig. Den lovmessige diskrimineringen av studenter må opphøre.