Anarki og u-hjelp

Universitas framstiller 4. februar OAS som et anarki og oppfatter en mulig sammenslåing som en form for u-hjelp fra SiO. Det er liten tvil om at SiO gjennom 60 år har bygget opp et omfattende og velfungerende tilbud som kan virke som en utfordring og en inspirasjon for OAS. Imidlertid er ikke forskjellene større enn at samskipnadene har praktisk talt samme kundetilfredshet.

Når det gjelder studentenes påvirkning på velferdstilbudet, har OAS, som SiO, studentflertall i styret. OAS har et studentting som fungerer som valgorgan til styret, men ikke et operativt velferdsting. OAS kanaliserer imidlertid betydelige midler direkte til øverste studentorgan ved den enkelte skole, for at disse etter egen vurdering kan bidra til utvikling av studentprodusert lokal velferd. OAS har også etablert et Velferdsfond, med studentflertall i styret, som finansierer nye tjenester innenfor velferdstilbudet.

Innenfor OAS har et felles «Velferdsting» vært tatt opp flere ganger. Hittil har flertallet valgt å holde fast ved en modell med høy grad av desentralisert styring av midler kombinert med sentrale fondsmidler. Samskipnadsloven framhever også det ønskelige i at det velges lokale løsninger som ikke nødvendigvis er de samme for alle samskipnadene. I en større sammenheng er det heller ikke slik at et sterkt sentralt organ griper direkte inn i aktivitetene på grunnplanet nødvendigvis er noe mer demokratisk enn en desentralisert modell for ressursbruk.

Når det gjelder boligtilbudet, finnes hos begge samskipnadene både «epler» og «pærer». På Ullevål gjennomførte de to samskipnadene i 1999 et felles prosjekt, der man kjøpte og rehabiliterte de tre såkalte stjerne-blokkene.

Dersom Universitas var interessert i å foreta en relevant sammenligning mellom driftskvaliteten i de to samskipnadene, ville det vært svært nærliggende å sammenligne SiO sin stjerneblokk med OAS sin stjerneblokk. Universitas har i stedet valgt å gå inn i et gammelt sykepleierinternat som OAS aldri har eid, men som vi har fått leid på stadig kortere kontrakter fordi den private eieren ikke har vurdert det som økonomisk gunstig å rehabilitere.

Denne situasjonen gir dessverre OAS lite grunnlag for å investere i bygget. Vi har flere ganger forsøkt å kjøpe bygget (for dyrt) og både vårt styre og Høgskolen i Oslo har vurdert om vi kan forsvare å ha dette bygget som en del av vårt tilbud. Gitt den vanskelige hybelsituasjonen for høgskolestudentene i Oslo, har OAS valgt å fortsette leieforholdet. Det eneste vi kan gjøre er å sørge for at det er meget billig å bo her.

Universitas bør representere studentenes «kundemakt», ved å foreta sammenligninger mellom tilbudene i OAS og SiO. Dette skjerper begge samskipnadene og er til fordel for studentene. Hvis slike sammenligninger skal være formålstjenelige må de imidlertid være troverdige.