Svar til Universitas

Det er ikke riktig som Universitas skriver at Universitetet i Oslo går inn for å kaste ut 4700 studenter. Det er derimot riktig at det foreligger et forslag om å stramme inn på forventninger til studieprogresjon for heltidsstudenter, og dette skal sendes på høring til alle enheter, inkludert studentene. Med andre ord er ingen endringer vedtatt, og vi skal bruke god tid på å diskutere alle innspill vi får.

La oss deretter slå fast klinkende klart: Alle studenter som studerer på deltid, tar enkeltemner, og alle som har spesielle behov for tilrettelagte studieløp, vil selvfølgelig ikke møte de samme krav som heltidsstudenter. For det andre vil det fortsatt være mulig å stryke både en og to ganger før en mister studieplassen og eventuelt må søke om nytt opptak. Og for det tredje deler vi fullt ut den oppfatning som både Kim Kantardjiev i NSO og studentparlamentet har uttrykt, om at det er viktigere med god oppfølging av studentene, god informasjon om rettigheter og forventninger og god kommunikasjon, framfor straff.

Dette rektoratets politikk har hele tiden vært at UiO bør bli bedre til å signalisere forventninger til studentene og bedre til å gi dem god oppfølging gjennom hele studieløpet. I 2010 øremerket vi midler for studiekvalitet på vårt budsjett, og i vårt jubileumsår 2011 var studiekvalitet UiOs hovedprioritet. Flere ressurser enn før legges inn for å sikre studentene en god studiestart, god veiledning og god oppfølging.

Studentene som kommer til Universitetet i Oslo forventer mye av sitt lærested. Slik skal det være. De forventer gode forelesere og de forventer kvalitet i alle ledd. Men da må vi få lov til å ha forventninger tilbake.

Med dagens regler kan en student bruke ti år av sitt liv på en utdanning som normert skulle vært gjennomført på 5 år. Dette betyr ekstrakostnader både for samfunnet og studentene selv. Det forslaget som vi nå sender til høring, krever at studenten må fullføre et femårs studium innen 7.5 år. Vi mener at dette normalt er et overkommelig krav til progresjon, og det er mildere enn det kravet studentene må forholde seg til i møtet med Statens lånekasse.

En forutsetning for at vi kan komme til å vedta endringer i progresjonsreglene er at vi samtidig har klar og gjennomsiktig informasjon om hva som forventes av de ulike studentene, og ikke minst at vi har gode og ubyråkratiske rutiner knyttet til disse reglene. Universitetet skal og bør ha plass til alle slags studenter, men vi trenger en bedre avklaring av hvilke gjensidige forventninger institusjonen og studentene har til hverandre.