Ingen moralsk verdi å studere?

For kort tid tilbake holdt jeg en forelesning om Kants etikk med vekt på hans relativt komplekse og omdiskuterte lære om moralsk motivasjon. En del av det jeg sa, må tydeligvis ha forekommet student Eivind Freng Dale vanskelig å akseptere. For, sier han i et innlegg i Universitas 14.03.06, om Kant har rett, har ens studium ingen moralsk verdi om man velger å studere av faglig interesse. Det at en person velger å studere, vil først få moralsk verdi, ifølge Dales oppfatning av Kant, om hun eller han ikke har noen personlig eller faglig interesse av det, men allikevel gjør det.

Mange har kritisert Kant for å ha et slikt lettere absurd syn på moralsk motivasjon. Den første kjente kritikeren var den tyske dikteren Friedrich Schiller. Så Eivind Freng Dale er i godt selskap. La meg forsøke å rydde litt opp.

Et karakteristisk kjennetegn ved Kants syn på moral er at ingen handlinger kan sies å falle helt utenfor moralens domene. Men Kant skjelner også mellom strenge og mindre strenge plikter. Å studere kan neppe være plikt i streng forstand, slik plikten til å være ærlig ifølge Kant er det. Å studere hører til de handlinger som er opp til hver og en av oss. Men også på dette området mener Kant at det finnes visse plikter, riktignok mindre strenge. Relevant i denne sammenheng er plikten til å utvikle våre evner og ikke la dem forfalle. Sett at du finner ut at du har et talent for begrepsmessig analyse. Men sett også at du aller helst ønsker å tilbringe ditt liv under et brødfrukttre. Om du allikevel velger å studere, og gjør det av plikt, har valget ditt, ifølge Kant, moralsk verdi. På den annen side, om du ikke bare har et visst talent, men også lyst og interesse, er du for det første heldig. Men ditt valg kan også være moralsk rosverdig. Det er ikke slik at vi må være i konflikt med oss selv, at vi alltid må handle med ulyst, for å handle med moralsk verdifull motivasjon. Et av Kants poenger med å fremstille konflikter mellom plikt og lyst kan være at det først er i disse tilfellene den moralske motivasjonen fremtrer tydelig.

Noen vil i dag hevde at den motivasjonen vi handler med er av liten eller ingen betydning. Det viktige er at vi gjør, våre handlinger, er rette. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Kant når det gjelder motivasjonens betydning. Å ha moralsk motivasjon er viktig ettersom vi mennesker da synes å bli mer pålitelige under skiftende omstendigheter. Sett at den eneste grunnen (motivet) til at jeg holder fartsgrensene med bil, er at jeg har frykt for politiet. Sett at jeg en dag har svært god grunn til å tro at politiet er hjemme mens jeg er på veien. Er det grunn til å tro at jeg ville vært særlig motivert for å holde fartsgrensene denne dagen?