Et rimelig krav

Et av utgangspunktene for innføringen av Kvalitetsreformen i 2003 var at flere studenter skulle studere på heltid. Reformen førte med seg økt intensitet i studiene og en forlengelse av studieåret, uten at dette har blitt etterfulgt av økt studiestøtte. I dag er det seks år siden reformen ble innført, og «heltidsstudenten» er ennå en myte. Ifølge levekårsundersøkelsen «Studentspeilet» jobber 68% av studentene ved siden av studiene: studiefinansieringen strekker ikke til.

Ved SiOs læresteder avlegger mange studenter eksamen i juni. Det er rett og rimelig at studenter skal motta støtte fra Lånekassen gjennom hele studieåret. Når man har eksamen i juni, jobber ut juli, og får utbetalt lønna i august, betyr dette to måneder uten inntekt. En slik situasjon kan være overkommelig hvis man får pengehjelp hjemmefra, og dette utfordrer prinsippet om lik rett til utdanning: Hvor godt en student klarer seg gjennom sommermånedene skal ikke være avhengig av økonomisk støtte fra foreldre.

Økt studiestøtte vil bidra til økt sosial utjevning. Ifølge «Studentspeilet» mottar studenter med høyt utdannede foreldre mer økonomisk bistand hjemmefra, og har lavere arbeidsinntekt enn andre studenter. Den nasjonale evalueringen av Kvalitetsreformen viser at denne studentgruppen har mindre frafall fra studiene enn andre studenter. Studenter som må arbeide ved siden av studiene for å ha råd til å studere, og som ikke får hjelp hjemmefra, har høyere sannsynlighet for å falle fra studiene. Ved å øke studiestøtten til 11 måneder, er vi ett skritt nærmere en studiefinansiering det går an å leve av, og som gjør prestasjoner mindre avhengig av foreldrenes lommebok.

Samtlige politiske partier har programfestet å øke studiefinansieringen til elleve måneder. Det blir derfor vår jobb som studentpolitikere å sørge for at løftene holdes i perioden som kommer. Elleve måneders studiefinansiering vil bety et skritt i riktig retning, mot en bedre studiehverdag og reell lik rett til utdanning.