Snåsamannen lever på UiO

Det har blitt et slags semesterstartsritual å søke om tilrettelagt eksamen ved UiO. Først leter jeg frem logopedrapporten som ble utredet en gang på grunnskolen, for så å skaffe til veie en gyldig kopi som sendes til HF-fakultetet.

I år var visst ikke attesten min gyldig lenger. Det har seg altså slik at en dysleksidiagnose kan gå ut på dato. I disse Snåsadager skjønner jeg at store deler av befolkningen faktisk mener at det er fullt mulig at ulike diagnoser og onder så å si kan opphøre med et vennlig klapp på skulderen. Jeg skulle gjerne ønske at det var slik. Jeg hadde gledelig tatt toget til Snåsa eller hvor det måtte være hvis noen påroper seg å kunne kurere min ordblindhet. I stedet skal jeg til ny utredning ved konsulenttjenesten for funksjonshemmede studenter. Der skal vi gå gjennom skj-, kj- og sj-lyder og doble konsonanter i et par timer slik at jeg igjen kan få et papir som forteller at jeg fremdeles er dyslektiker.

Men tanken på Snåsamannen plager meg. For hva hvis jeg er kurert? Hva hvis jeg har blitt så drilla i skj- lyder og doble konsonanter at jeg ikke lenger faller under klassifiseringen dyslektiker, men bare er lettere ordblind?

Svaret er at jeg ikke lenger får skrive mine eksamensoppgaver på datamaskin. Sannheten er at jeg aldri i mitt liv har levert en håndskrevet eksamen før. Fra den dagen jeg fikk min diagnose som dyslektiker har all norskundervisning foregått på datamaskin, og alle prøver i alle fag, unntatt matematikk, er besvart på PC. Det er det tilbudet alle elever i den norske skole får hvis de sliter med å skrive, og det er utrolig hva en kan få til med et retteprogram. Å jobbe med språket på denne måten fører selvfølgelig til et mønster å skrive på som gjør at jeg utvilsomt vil gjøre det dårligere på en firetimers skriftlig eksamen ført med penn enn en skriftlig eksamen utført i Word. Ikke bare fordi jeg vil skrive langt flere feil, men fordi det vil ta meg lenger tid å skrive det. Er jeg kurert har jeg faktisk et problem.

Jeg er dessverre ikke kurert. Det er beklageligvis ikke slik at dysleksi forsvinner, og jeg tror ikke en gang Snåsamannen kan ordne opp i det. Det er svært merkelig at det settes spørsmålstegn ved dysleksiattester ved UiO, og det tyder på at man ennå ikke tar dysleksi helt på alvor. Det er sikkert mulig å diskutere grader av dysleksi, og når og hvordan en skal få tilrettelegging for dyslektikere, men det faller seg svært underlig å kreve at dysleksidiagnosen etterprøves. Jeg tviler på at dette gjøres med andre diagnoser ved UiO. Jeg ser ikke for meg at fakultetet påkrever at alle studenter som sitter i rullestol må forsøke å reise seg før de får bruke heisen opp til lesesalen, eller at det skrikes i ørene til de døve før de får en døvetolk ved muntlig eksamen. Likevel må jeg, slik det står i brevet fra administrasjonen, sjekke om jeg er kurert for dysleksi hvert femte år.