Kast ikke barnet ut med badevannet

[I sitt innlegg i Universitas 18. september,](1) påpeker Helge Schwitters mange områder som de tverrfaglige studiene ved SV-fakultetet kan bli bedre på. Men hans konklusjon om å legge ned fagene mangler tyngde og er et eksempel på å glemme hvor man kommer fra.

Det er ikke lenge siden disiplinstudiene som Schwitters setter opp mot de han kaller temabaserte ble etablert i Norge. Økonomisk institutt kom til på 30-tallet, var lenge en del av juridisk fakultet og ble først overført til SV-fakultet i 1966. Lignende for statsvitenskap, hvor pensum var en blanding av jus og historie, frem til faget ble underlagt SV i 1963.

Institusjonalisering har mye å si for et fags utvikling som selvstendig disiplin, men en svak institusjonalisering trenger ikke å være et tegn på at en slik prosess har stoppet opp eller at programmet ikke utgjør et alternativ. Den sakte prosessen er snarere et produkt av manglende midler og institusjonelle hindringer enn mangel på innhold.

Fakultetets behandling av tverrfaglige studier stagger programmenes utvikling, og skyldes en holdning som Schwitters’ innlegg illustrerer. Forventningen om at nye fagområder skal ha en utviklet metode understreker den svært begrensede metodetilnærmingen som blant annet hersker på Institutt for Statsvitenskap. Dette har medført store tap, som da en rekke fremtredende forskere løsrev seg fra instituttet i protest og dro til UMB. Hvis Ås nå har et eget fagmiljø i International relations og ikke UiO, er det utelukkende takket være institusjonell motstand til dette på ISV, forankret i forsnevret metodologi.

De tverrfaglige programmene vil ikke bare lide sterkt av å bli redusert til fordypninger, men også miste sin egenart. Nykommerne skiller seg fra de klassiske disiplinene i at de har mindre tilknytning til positivisme som metode, og de har langt mer metodologisk og epistemologisk åpenhet.

Å spørre om programmene kun eksisterer for å øke antallet studenter på SV er lite gjennomtenkt retorikk. En plasskritikk kan heller rettes mot statsvitenskap, hvor det er lettere å komme inn og langt dårligere oppfølging. Med en tredjedel av plassene statsvitenskap tilbyr, er de tverrfaglige programmene svært populære og har høye inntakskrav. På UiO er Internasjonale studier det vanskeligste studiet å komme inn på etter profesjonsstudiene, med nesten trippelt så mange søkere per plass som statsvitenskap. Offentlig administrasjon og ledelse har dobbelt så mange søkere per plass. Faktumet er heller at de tverrfaglige studiene bidrar til å øke andelen høyt kvalifiserte studenter på SV. Det ville ramme fakultetet sterkt hvis disse skulle bli lagt ned.

Svakhetene til de tverrfaglige programmene er viktige å belyse, men slike argumenter må sendes i riktig retning og ta i betraktning deres relativt unge alder. Sakte utvikling er ingen grunn til å reversere den utviklingen vi har hatt til i dag. Så la oss nå legge til side pølsene fra Narvesen, la være å provosere for provokasjonens skyld, og ikke sende de ambisiøse tenåringene til giljotinen.