Alle de kloke hodene?

Går alle de kloke hodene på universitetet? Får vi med oss de som kunne gjort en kjempeinnsats i farmasi, samfunnsøkonomi eller medievitenskap? Eller har vi fremdeles en talentreserve, med mennesker som ikke får utnyttet ressursene sine til det beste for seg selv og samfunnet?

Folk flests tilgang til utdanning ble dramatisk forbedret i etterkrigstiden. Utdanning som hadde vært forbeholdt eliten ble tilgjengelig for flinke ungdommer med ulik bakgrunn. Utbyggingen av utdanningssystemet og velferdsstaten skapte muligheter, opprettelsen av Lånekassen gjorde det økonomisk mulig å ta dem i bruk. Vanlig norsk ungdom fikk for første gang muligheten til å studere. Norge ble beriket med ny høykompetent arbeidskraft.

Men så stoppet det opp. Den sosiale mobiliteten i utdanningssystemet er lavere nå enn på 70-tallet. Offentlig utdanning er fremdeles gratis. Lånekassen favner bredt. Men den økonomiske risikoen ved å ta høyere utdanning kan fremdeles fremstå ulikt. Å ta opp studielån og ha svært lav inntekt over flere år fremstår som en selvsagt fase i livet når alle i familien har høyere utdanning. Har ingen andre i familien tatt høyere utdanning oppfattes risikoen som mye høyere.

Samtidig er det i praksis ikke lenger gratis å komme inn på enkelte universitetsfag. Noen fag er blitt så vanskelige å komme inn på at det normale er blitt å betale for private alternativer. 40 prosent av medisinstudentene ved UiO har tatt fag på privatskoler med høye skolepenger. Da har ikke ungdom som ikke har råd til å gå på Bjørknes lenger lik mulighet til å bli leger. Slik bidrar økonomi til å sementere utdanningsforskjeller fra en generasjon til en annen.

Marianne Nordli-Hansen har forsket på utdanning og sosial mobilitet. I artikkelen «Finnes det en talentreserve?» (2011) ser hun på sammenhengen mellom sosial bakgrunn og karakterer på den ene siden, og oppnådd utdanning på den andre. Det er store forskjeller mellom ungdom med ulik sosial bakgrunn, selv når de som har like karakterer sammenlignes. Med et gjennomsnittlig karakternivå på 4 er sannsynligheten for å velge allmennfag tre ganger så høy blant ungdom med elitebakgrunn som blant ungdom med arbeiderbakgrunn. Sosial bakgrunn har også stor effekt på om man begynner på høyere utdanning, og på hva slags høyere utdanning man begynner på. Ulikhetene skyldes ikke intelligensforskjeller. Norge har fremdeles en ubrukt talentreserve.

Om ungdom velger høyere utdanning er også sosialt betinget. Det er en klassekamerateffekt – elever med foreldre uten høyere utdanning tar i større grad høyere utdanning hvis klassekameratene deres gjør det. En offentlig fellesskole der barn med ulik sosial bakgrunn går sammen, vil dermed bidra til mer sosial mobilitet enn et segregert skolesystem.

Det vanligste argumentet for lik tilgang til høyere utdanning er rettferdighetsprinsippet. Alle skal ha lik mulighet til å utvikle seg og skape sitt eget liv slik de ønsker. Men det er også viktig for samfunnet at alle har lik tilgang, for at alle de kloke hodene blir med. Hvis ikke går vi kanskje glipp av de største talentene.