En besnærende tanke

I Universitas hadde Anders Gravir Imenes en kommentar om å «befri akademia». Hva slags befrielse? Budskapet kommer klart frem. Det er en appell for en utvikling der studentene selv skal ha avgjørende innflytelse på universitetets utvikling. Hvordan? Ved hjelp av (velprøvd) markedstenking. Dersom universitetet gjøres til et område under markedets kontroll, vil markedsmekanismene dyrke frem et godt akademisk miljø. Endelig vil studentene, i rollen som den betalende forbruker, kunne ta «reelle valg». Det er imidlertid en «tradeoff». Gratisprinsippet kastes på historiens skraphaug.

Imenes presenterer et standardinnlegg som springer ut av et dogme om hvor mye bedre alt blir, såfremt det blir lagt under markedets kontroll. Og mitt motsvar blir like kjedelig og standardisert: Også de områder av universitetet uten sterkest pågang av «kunder» (studenter?) har livets rett. Et universitet er ikke tjent med å gjøre verken næringslivets eller kundenes etterspørsel til høyeste lov. Særlig dersom etterspørselen bestemmes av jobbmulighetene studiene tilbyr.

Dette handler om universitetets selvforståelse. I markedslogikkens og næringslivsinteressenes ånd, eksponeres samfunnskritikken som en fruktløs affære. Den er ikke særlig teknologisk innovativ eller produktiv og sikrer ikke jobbmuligheter. Kanskje er ønsket om uavhengige og systemkritiske medborgere en gammelmodig ballast jeg har arvet fra tvilsomme 68-er foreldre. Likevel tror jeg at en skremselsavgift på 30 000 for å lose norske studenter inn i en såkalt «matnyttig» retning, er direkte farlig.

Gratisprinsippet har en viktig politisk betydning – også utover den sosiale utjevning. I økonomiseringen av universitetet, der man utopiserer et universitet bestemt av markedets profittlogikk, går svært mye tapt på veien. Kanskje fremst av alt, utover forvaltningen i vår «historiens slutt», spørsmålet om hvilket samfunn vi faktisk ønsker å leve i.