(for)tapte hansker

Så var det i lånekassens skranke at man glemte igjen et par skinnhansker, ja du vet et par slike som man en gang har fått av sine foreldre til jul og som man har gledet seg meget ved. Man springer omkring på universitet og følger sine forelesninger og gjør sine ærend og da noen timer er gått oppdager man til skrekk og gru det at de kjære eiendeler er vekk. Man saumfarer hver krok man har vært i, man leser forelesningsnotatene på tavlen omigjen mens man dukker hodet under stolen. Man besøker unødig toalettet og kantinen og takk og pris begir man seg, i sen tide, men ikke så sent at de damer som ettertrykkelig har stengt døren til studentinformasjonens kontor har gått hjem for dagen. Man gir fra seg de iherdige dunk som skal til for at porten stilles på gløtt så man lettet kan spørre pent, var det mon her man hadde lagt igjen sine hansker?

Det var det så visst og man smiler lettet over det umiddelbare svar: De kjenner saken! Lykkelig slipper man innenfor. Man strener hen til åstedet og ja, det stemmer det, det var så menn her man hadde lagt igjen sine hansker. Men nu er de vekk! Hvordan kan det ha seg? Ja, det var da nu så lenge siden. De hadde ventet en tilbake straks. Men man kom straks, man kom med en gang man ble vár sin forglemmelse! Hadde de ikke tatt vare på dem mens man var borte? Nei, hanskene hadde ligget på skranken der i timevis de: Så noen har vel sett sitt snitt til å ta dem. Du vet her... De veksler megetsigende blikk, og man tar fatt i disse og forsvarer seg videre: Nettopp derfor, når du visste at de var mine! Hvorfor la du dem ikke ned bak disken ganske enkelt? Man er oppriktig sint og svært personlig. De ventet da en tilbake straks; men du kom jo aldri! Se her, sier de så. Vi har tatt vare på mange hansker. Bare se, sier damene og viser frem en bunke slitte sorte. Men ikke de rette. Det tok jo så lang tid. Jeg synes dere skal ta vare på tingene dere finner gjenglemt! Vi synes at du skal ta vare på tingene dine vi frøken! Sant nok, men hva om det var en lommebok, hadde dere latt den ligge der til alles skue og forgodtbefinnende da? Nei, ikke en lommebok. Nei slettes ikke hvis det hadde vært en lommebok! Da synes jeg dere skal forandre reglene og la det gjelde for alle gjenglemte ting! Og man snur seg i døren for moralen: Kom i tide frøken, for hver har sine lyster ~