Heltidsstudenten – liten vits

Jeg leste kronikken «Heltidsstudent = Deltidsmenneske» i siste nummer av Universitas. Argumentasjonen der går ut på at det vil være trist for frivillige organisasjoner at studentene blir heltidsstudenter, og det er for så vidt sant.

Men dere glemmer én viktig side av saken. Når man kommer ut av Universitetet og skal søke på jobber, får man et problem hvis man har vært heltidsstudent. På jobbintervjuer blir man spurt: «Har du BARE studert?» (Som om det liksom fortjener betegnelsen «bare»...) Hvis man da har vært heltidsstudent, svarer man troskyldig «ja» og tenker at man har vært riktig snill og flink og gjort sin plikt som student. Da ser de potensielle arbeidsgiverne med vantro på en og spør: «Jamen, hva med frivillig arbeid, da, eller har du hatt verv som kan virke kvalifiserende?

Da knuses en del illusjoner man hadde med seg fra Universitetet. Man trodde at veien til lykke og suksess gikk gjennom hardt arbeid med studiene og kun det. Og så blir man spurt om man «bare» har studert... Dette krysspresset mellom stat og univeristet på den ene side, som hyller heltidsstudenten, og arbeidslivet på den andre, som nekter å ansette folk som «bare» har studert, skaper mye forvirring. Men jeg tror samtidig jeg kan berolige kronikøren med at frivillig arbeid tar seg godt ut på CV-en. Dermed ser ikke fremtiden så dyster ut for de frivillige organisasjonene allikevel.

Derimot synes jeg synd på den snille og flinke heltidsstudenten som har vært flink på skolen og får gode karakterer på Universitetet og alltid gjør som staten og Universitetet sier. Denne personen kommer dessverre til å få samme trøkken som jeg selv fikk når hun eller han skal ut i verden og møte det store stygge dyret som heter arbeidslivet.