Holocaust og vårt borgeransvar

Kulturredaktør André Avelin skriver 9. februar i en kommentar til jubileet for frigjøringen av Auschwitz at vi bør reflektere over universitetets rolle i Holocaust, fordi folkemordet aldri kunne ha funnet sted uten vitenskapen.

Et sentralt aspekt ved Holocausts historiske relevans er erkjennelsen av at det var mennesker som skapte Holocaust. Det var ikke Gamle-Satan som la planene om «den endelige løsning» eller noen vitenskapens roboter som hentet jødene ut av sine hjem. Når vi vet at det var mennesker som utførte alle arbeidsoppgavene i en politisk råtten stat, så ser vi lett at mekanismer for å verne om offentlige ansattes rett til å rope varsku er sentralt. La meg understreke at å snakke om det tredje riket og borgerrettigheter i samme åndedrag blir søkt. Men i vår tid er vern for «whistleblowing» aktuelt som en mekanisme for å åpne lukkede rom i staten og hindre overgrep. For vi vet at overgrep skjer, selv om det er stor forskjell på måten individet blir usynliggjort på i et vanstyrt eller ressursfattig kommune-Norge til utslettelsen i Auschwitz- Birkenau. Partiet Venstres forslag om å lovfeste retten til å si ifra om kritikkverdige og ulovlige forhold på egen arbeidsplass i den nye arbeidsmiljøloven er viktig for å markere at vi er borgere før vi er arbeidere.

Hannah Arendt skrev en rapport fra Adolf Eichmanns rettssak («Eichmann i Jerusalem»), hvor hun hevdet at Eichmann bar preg av å ikke tenke, altså at han snakket og handlet rent automatisk, som en «arbeider», vil jeg hevde. Dette ble essensen i Arendts begrep «ondskapens banalitet». Hun plasserte den politiske ondskapen, og også Holocaust, der det hører hjemme, nemlig hos menneskene. Eichmann var dypt preget av pliktfølelse, autoritetstro og karriereambisjoner. Plikten og arbeidet er svært viktig for mange mennesker også i dag. Lojaliteten til arbeidsgiver blant offentlig ansatte i Norge er meget høy, og det er stort sett bra. Men vår historie har flere skampletter i etterkrigstiden. Overgrepene mot taterne er bare ett eksempel.

Vi må aldri ta demokratiet for gitt, og for hver person som opplever å bli usynliggjort, som om de lever i en totalitær stat, så mister vi noe. Retten til å si ifra er en oppmuntring til å ta vare på det sårbare demokratiet.