Høye boligpriser – resultat av feilslått økonomi- og boligpolitikk

Mange strever i dag med å finne tak over hodet. Unge mennesker og unge familier sliter med å overleve i vårt såkalte «velferdssamfunn». Studiegjeld og skyhøye boligpriser skaper gjeldsslaver og samlivsproblemer.

På landsbasis har boligprisene de siste sju-åtte årene angivelig økt med cirka 135 prosent og i Oslo med over 200 prosent. Ordinære lønninger har i samme tidsrom knapt økt med 35-40 prosent. Da hjelper det lite å appellere til moderasjon i lønnsforhandlingene. Dette er resultatet av en forfeilet økonomi- og boligpolitikk. Boligproduksjonen har stagnert og på ingen måte holdt tritt med økende befolkningsvekst og innvandring. Dermed oppstår boligmangel og en galopperende boliginflasjon. De høye boligprisene virker i neste omgang lønnsdrivende, og forårsaker dermed en forsterket generell inflasjon som svekker vår konkurranseevne i forhold til omverdenen.

I 1950-60-årene var det mulig for en vanlig arbeidstaker å skaffe seg bolig i form av leilighet i borettslag eller husbankhus av enkel standard. Den gang gikk det også an for en familie å greie seg med én lønnsinntekt. Under gjenreisingen etter siste verdenskrig satset samfunnet vårt betydelige ressurser for å sikre bolig til alle, samt skattefradrag for renteutgiftene. Da disse ordningene opphørte på 1980-tallet, førte det nødvendigvis til en betydelig prisøkning på boligene.

Boligbygging beskattes nå med 23 prosent moms. Det vil si at for hvert nybygd hus eller leilighet til én million kroner innkasserer staten cirka 200 000 kroner i avgifter. Til sammenlikning betales det bare sju prosent i investeringsavgift for private næringsbygg. Boligbygging er ikke lenger en prioritert samfunnsoppgave. I stedet satses statlige investeringer og arbeidskraft på kostbare prestisjeprosjekter som ny hovedflyplass på Gardermoen og nytt operabygg med kostbare vei- og trafikkomlegginger.

Til tross for økende fokusering på de høye boligprisene og skadevirkningene av disse, er det skuffende å konstatere at ingen av våre politiske partier har fremmet forslag til løsning av problemet. Det som må gjøres for å sikre ungdom og vanlige lønnsarbeidere rett til nødvendig bolig til en akseptabel pris, er at boligproduksjonen igjen blir et prioritert satsningsområde. Blant annet må det igjen gis momsrefusjon for bygging av nye boliger av nøktern størrelse og standard til ungdom og andre boligtrengende. Husbankmidler bør først og fremst brukes til å bygge nye boliger – og ikke som i dag til å presse opp prisene i et overopphetet bruktboligmarked. Så får heller operabygg og andre statlige luksuspregede prosjekter vente til senere.

Jeg vil utfordre våre politikere og politiske partier til igjen å fokusere oppmerksomhet og ressurser for å rette opp feilslått boligpolitikk. I motsatt fall kan vi om noen år få et berettiget opprør som reaksjon på en håpløs boligsituasjon for ungdom og et økende antall andre boligtrengende.