Hva er en abort?

Reservasjonsrett:

Vi unge studenter blir fortalt at vi burde være takknemlig for at vi slipper å debattere abortloven. Den kampen er vunnet. Ferdig med den. Dere trenger ikke å ta stilling til det.

Jeg er ikke særlig takknemlig for det. Ikke fordi jeg ikke er glad for at det er mulig å gjennomføre en abort under trygge forhold, men fordi det er visse spørsmål vi ikke bør tenke at vi har gjort oss ferdig med.

Debatten rundt reservasjonsrett for fastleger er i slående liten grad blitt ledsaget av de virkelig vanskelige spørsmålene: Hva er en abort? Hvordan bør vi som samfunn forholde oss til det? Tvert imot, motstandere av reservasjonsretten benytter ingen taktikk oftere og med bedre suksess enn å lange ut mot forslaget om reservasjonsrett som en snikomkamp om abortloven.

Slik har de maktet å befeste inntrykket av at vi «alle» er enige om at abort er uproblematisk, og at debatten handler om hvorvidt vi skal imøtekomme et spesialkrav fra en liten gruppe religiøst fanatiske fastleger. Er det ikke slående hvor mange av oss studenter som bidrar til å videreføre denne lite reflekterte holdningen?

Jeg er ikke religiøs, men jeg ser at en abort er et reelt etisk dilemma. Skal vi forstå hverandre i denne debatten, må vi forstå at vi er fundamentalt uenige om virkelige og vanskelige etiske spørsmål. I stedet for å la eldre generasjoner kvele selve kjernespørsmålet i debatten bør vi tørre å holde det levende.

Vi ville vel ikke tillatt abort om vi mente det var på linje med å ta livet av et menneske? Konvensjonell språkbruk avslører denne overbevisningen: En kvinne som ønsker abort, blir rutinemessig omtalt som en «pasient» og en abort som en «inngripen». Hvor kommer denne bestemte overbevisningen fra? Hvorfor er vi så bastante i vår påstand om at det ikke er et liv vi tar når vi gjennomfører en abort?

Jeg vil våge å påstå at de som fnyser høyest av fastleger som ønsker reservasjonsrett, ikke kan gi gode svar på disse spørsmålene. Hvis de kan, oppfordrer jeg dem til å opplyse meg, for jeg synes det er vanskelig. Hvis de ikke kan, ber jeg dem pent om å slutte å prøve å overbevise oss om at det er best for oss å slippe å ta stilling.

Jeg vil gjerne få lov til å stille spørsmålet om hva en abort er, og diskutere hvorfor det er etisk forsvarlig å tillate. Det er nedverdigende overfor dagens unge å framstille debatten om abort som en kamp som er «vunnet». Jeg vil leve i et samfunn hvor vi stiller de vanskelige etiske spørsmålene, hvor vi forstår at uenigheter kan stikke dypt, og at vi nettopp derfor bør la argumentene komme opp til overflaten.