Hvor viktige er 60 000 personer?

Heine Skipenes, leder av Studentparlamentet i Oslo.

Det nærmer seg valg, og en ettermiddagstur langs Karl Johan beviser det. «Vi vil bedre din hverdag – stem på meg!» I studentdemokratiet kritiseres vi ofte med spørsmål om vi faktisk får igjennom våre saker, da vi jo ikke har den fulle bestemmelsesrett som de «virkelige» politikerne har. For vi går ut fra at de «virkelige» politikerne har bestemmelsesrett, men har de vilje til å stå for det de lover?

Oslo har nesten 60 000 studenter. Dette er ca 10 prosent av det totale innbyggertallet, og vi utgjør en viktig del av bybildet. Vi bidrar med skattekroner, viktig kjøps- og arbeidskraft og uten oss ville Oslo vært fattigere både bokstavelig og i overført betydning.

Det har blitt påstått om studenter at «staten oppdrar dem, Lånekassa før dem og kommunen huser dem – men ingen vil ha foreldreretten.» Det er vanskelig å utpeke en vinner i denne klassen, og valget står vel kanskje heller mellom vondt, verre og verst. Men i disse valgtider er det vel kanskje på tide å spørre kommunen om Ola og Kari student kan få flytte hjem?

Kommunen har skjøvet studentene ut i kulda altfor lenge, men nå er det på tide at de blir sitt ansvar bevisst. Vi vil at kommunen skal ta ansvar, og i første omgang for særlig to ting:

Studentkultur. Til tross for at kommunen liker å profilere seg som en by med kulturelt mangfold, har ikke studentkulturen, som for eksempel Det norske Studentersamfund, fått et rødt øre de siste årene. Flere av partiene har så langt rost sin egen innsats og vilje til å støtte studentkulturen, men lovnader glemmes fort når det nærmer seg budsjettforhandlinger. Studentene ofres fort til fordel for andre tiltak, og det begrunnes gjerne med at de andre tiltakene kommer flere innbyggere til gode. Når ikke 60 000 er nok, hvor mange må da til?

Studentboliger. Oslo har landets dyreste og mest pressede boligmarked, men dette ser ikke ut til å bekymre kommunepolitikerne i særlig stor grad. Vi har bedt byrådet om å utarbeide en femårsplan for videre utbygging av studentboliger, men initiativet var lik null. Vi møtte det samme argumentet som sist, med at tiltak mot en enkelt gruppe vil gå på bekostning av andre. Kommunen ser tydeligvis ikke paradokset som ligger i at studenter nå blir tvunget ut på det private markedet og bidrar til å presse leieprisene kunstig høyt.

Kjære studenter: Bruk stemmeretten. Kjære politikere: Godt valg. Vi snakkes 11. september.