– Ja til stipend, ja til solidaritet!

Universitas’ kommentar siste uke oppfordrer studentforeninger som ønsker å øke Lånekassens utbetalinger, til også samtidig å støtte en høyere stipendandel. Dette begrunnes med at akademikere i Norge fra før av ikke har en særlig forskjellig inntekt fra andre yrkesgrupper, og at studielånet derfor betyr enda en ekstra-belastning som kan føre til at flere velger andre utdanningsveier, i og med at «utdanning ikke lønner

seg.»

Jeg er helt enig i konklusjonen, og Venstrealliansens politikk på området er helt entydig: vi ønsker å forhøye studiestøtten til minstepensjonsnivå, dvs. null (!) i lån og ca. 10.000 kroner i måneden i lønn!

Men begrunnelsen er jeg noe mer skeptisk til. Her stilles studenter opp mot folk med annen utdanningsbakgrunn, som om de nødvendigvis har motsatte interesser. Hva er det for et menneskesyn som ligger til grunn for en oppfattelse av at folk kan gå rundt på Blindern i fem eller flere år av profittmaksimerende hensyn? Med dagens teknologiske nivå har produksjonen blitt så effektivt og samfunnet har fått et så stort overskudd, at alle bør fritt kunne velge sitt yrke etter interesse.

Bedre studentvelferd bør derfor ikke gå på bekostning av andre. Og det er jo sant nok, at hvis studenter får mer penger i lomma, så vil husleien på det private boligmarked stige i samme takt, og alle andre leietakere vil være skadelidende. Lånekassen fungerer dermed som statsstøtte til private bolighaier.

Men det er ikke den eneste måten det kan gjøres på. Hvis bare økningen av stipendet skjer i forbindelse med et mer helhetlig prosjekt, der staten i tillegg driver med sosial boligbygging og garanterer 100 prosent boligdekning for studenter, så vil ikke dette ha negative konsekvenser for andre. Ikke sant?