Kameraderi

Universitas nr. 4 har et meget velkomment oppslag på kameraderi i forbindelse med

en innstilling til en vitenskapelig stilling på Institutt for kulturstudier (IKS). Jeg

skal ikke forfølge det uvanlige i at en bestyrer treffer «en sjefsavgjørelse» om

bedømmelseskriteriene for vurdering av hvem som er egnet for en stilling. Ingen

bestyrer har fullmakt til å treffe en slik avgjørelse, og ingen bedømmelseskomité

skal rette seg etter en bestyrers egenmektighet.

Universitas får godt frem det irregulære som har skjedd. Oppslaget fortjener allikevel to kommentarer. Det oppsiktsvekkende er at den forrige bestyrer ved IKS sier følgende : «Saken er et møte mellom det gamle og det nye Universitetet, og på mange måter viser den noe av det verste ved universitetetssystemet, nemlig manglende vilje til å forandre

seg.»

Saken er her snudd på hodet. Det er ikke opp til en bestyrers ad hoc-

beslutninger å forandre på noe uten hjemmel fra kompetent hold til å foreta

forandringer. Dessuten og viktigere: Jeg har sittet i styret ved IKS i flere år

uten å merke noen vilje fra den daværende bestyrer for å diskutere

forskningspolitikk under de nye betingelser Universitetet nå må forholde seg til.

I den perioden jeg satt i styret, tok jeg flere ganger opp at vi burde endre

kulturstudiene til å bli mer fokusert på norsk næringsliv. Dette er i samsvar med

regjeringens ønsker og det Universitetet sentralt har etterlyst. Jeg ble møtt med

verbal velvilje, men intet skjedde. Høsten sendte jeg inn et skriftlig forslag til

bestyrer for å få «Kapitalisme som kulturelt system» vedtatt som satsingsområde.

Dokumentet ble ikke sendt ut til styremedlemmene.

Noen kommentar til realiteten i forslaget var det heller ikke mulig å få fra bestyrer. På et så viktig punkt som næringslivsrelatert forskning har den daværende bestyrer ikke bidratt noe til det nye universitetet.

Nei til krig i Irak!

Studentparlamentet avholdt nylig sitt årlige handlingsplansseminar. Her ble viktige spørsmål debattert, og veien videre lagt. Til tross for fagre ord i forkant om internasjonalisering og betydningen av internasjonale spørsmål, ble et forslag til uttalelse fra De Radikale om å si nei til krigføring i Irak, ikke realitetsbehandlet.

Flertallet i Studentparlamentet mente at de ikke hadde mandat til å ta stilling til et slikt spørsmål. Vi kunne ikke mene noe om dette. Det angikk ikke oss. Slike vedtak kunne provosere folk fra å delta i studentpolitisk arbeid.

Studentparlamentet har med dette vedtaket ikke bare avvist oppfordringen fredsbevegelsen har kommet med mot krigen. Det har også satt seg på sidelinja i spørsmål som angår samfunnet vi lever i, og er havnet i utakt med den øvrige studentmassen. Universitet fremstår med et slikt syn på verden kun som en utdanningsbedrift, ikke et sted for diskusjoner og meningsutveklsinger.

UANSVARLIGE STUDENTPOLITIKERE

En av de store universitetsdebattene den siste tiden, er hvordan Universitetet i Oslo (UiO) skal forholde seg til EFTA-domstolens vedtak i saken om øremerkede stillinger. Etter at domstolen kom frem til at øremerkede stillinger strider mot EØS-avtalens regler om diskriminering, har flere miljøer uttalt seg om hvordan de ønsker at man forholder seg til dommen. Nylig vedtok Studentparlamentet sin politikk for 2003, og et av vedtakene gikk ut på hvordan Studentparlamentet skal forholde seg til EFTA-dommen. Studentparlamentet har vedtatt at det (for 2003) skal ignorere EFTA-dommen. Dette er etter min mening, et ekstremt uansvarlig standpunkt å ta for et formelt politisk organ som Studentparlamentet.

Studentparlamentet må gjerne ha som politisk mål at øremerkede stillinger skal brukes som et virkemiddel for å oppnå en bedre kjønnsbalanse ved UiO, og at det skal være et tillatt virkemiddel innen rammene av EØS-avtalen, eventuelt at Norge melder seg ut av EØS. Men da må studentpolitikerne holde seg til de alminnelige demokratiske og politiske spillereglene som finnes, og ikke gjennom å oppfordre til sivil ulydighet! Dette gjelder i særlig grad fordi Studentparlamentet har sin plass i et formelt politisk system. At ulike interesseorganisasjoner oppfordrer til sivil ulydighet, kan være greit. Men at formelle politiske organer gjør det, er ikke greit. Hva blir poenget med politikere og politiske systemer da?

De holdningene flertallet i Studentparlamentet viser gjennom å vedta å ignorere en gyldig avsagt dom, er hårreisende også sett i et internasjonalt perspektiv. Hvis alle politikere forholder seg til internasjonale dommer på samme måte som politikerne i Studentparlamentet, vil det ødelegge realiteten av enhver internasjonal avtale. Da kan man velge å oppfylle inngåtte avtaler etter eget forgodtbefinnende, eller sagt på en annen måte: man ønsker internasjonalt anarki. Dette vil også fjerne grunnlaget for, og poenget med, å opprette internasjonale domstoler som for eksempel EFTA- og EU-domstolen, eller ICC (International Criminal Court).

Jeg håper også at politikerne i Studentparlamentet er klar over at et slikt vedtak medfører at man ikke har noen grunn til å kritisere andre politikere (les: stater) som ikke føyer seg etter dommer avsagt mot dem. Det er et uttrykk for den snevre oppfatning at «vi blåser i domstolene når de avsier dommer som ikke passer oss». En oppfatning Studentparlamentet bør være seriøse nok til ikke å ha.

Den eneste rette veien å gå for igjen å bruke øremerkede stillinger som tillatt virkemiddel i kampen for likestilling, er gjennom å endre EØS-avtalen eller gjennom å få politikerne i EU til å anerkjenne/ godta øremerkede stillinger til ikke å være i strid med EØS-avtalen. Jeg beklager på det sterkeste at flertallet i Studentparlamentet, bestående i hovedsak av De Radikale og Sosialdemokratene, ikke deler den oppfatningen.

Nøytralt parlament

Etter å ha lest i Universitas 5. februar om paralementets forhold til krig er det noen enkle vurderinger jeg gjør meg. Sven Tore Relling fra Arbeidsutvalget til Studentparlamentet får seg selv til å si: «Vi er valgt for å representere alle studenter, og det kan være at noen har andre synspunkter, derfor vil ikke Studentparlamentet uttale seg generelt mot krig».

Av alle skandaløse uttalelser jeg har hatt gleden av lese så langt, er det ingen som er i nærheten av å servere den samme fordummelsen av studenter som Relling klarer. Det er ganske sterkt å insinuere at noen studenter, rett nok ikke de fleste en gang, er for krig. På generelt grunnlag. Hva slags ambisjoner er det egentlig våre innvalgte i Parlamentet har, når det ikke kan ytres en selvstendig mening selv i de enkleste saker. Jeg synes det er pinlig å måtte ta til takke med slike folk til å representere meg i Parlamentet.

Mat.Nat. og de frie studiepoengene

Universitas slår i en overskrift 5 .februar fast at «Mat.nat. snyter studentene for frie studiepoeng». I et mer nøkternt språk betyr dette at ikke alle våre studieprogram bruker den muligheten de har til å overlate 40 studiepoeng til studentenes frie valg. Dette er for så vidt riktig, men fakultetets holdning til disse «frie studiepoengene» er langt mer nyansert enn det som kommer frem i artikkelen.

Fakultetet ser verdien av de frie studiepoengene – vi mener det er inspirerende for studentene å kunne følge opp sine personlige interesser, og vi innser at vi umulig kan lage faste studieløp som dekker hver eneste fornuftige fagkombinasjon. Fakultetet har da også ved flere anledninger tatt til orde for at universitetet må finne frem til et system som gir studenter mulighet til å velge fornuftige, men utradisjonelle fagkombinasjoner som ikke fanges opp av studieprogrammene. Universitas siterer Anette Wilberg slik: «Det er helt tydelig at Mat.nat har grepet sjansen til å stramme inn valgfriheten i forbindelse med kvalitetsreformen.» I den sammenhengen det står, kan dette fort tolkes til å bety at fakultetsledelsen har ført en bevisst politikk for å redusere antall frie studiepoeng. Det er ikke riktig – snarere tvert imot.

Hvorfor er det likevel slik at ikke alle våre studieprogrammer gir studentene en «full dose» av frie studiepoeng? Det er to hovedårsaker. Den første er rent faglig og skyldes at realfagene bygger på hverandre. Skal man virkelig forstå visse deler av biologien, bør man helst kunne en del kjemi, biokjemi, fysikk, matematikk, statistikk og informatikk også. Det sier seg selv at det kan bli trangt om plassen i et slikt program! Den andre årsaken er mer interessant i denne sammenhengen: Vi har med vilje forsøkte å lage en del studieprogram som er mer tverrfaglige og profesjonsrettede enn våre tradisjonelle studier. I slike program er hovedhensikten at studentene skal lære seg å se et komplekst problemfelt fra forskjellige faglige ståsteder. Dette er plasskrevende fordi vi insisterer på at sann tverrfaglighet forutsetter god skolering i alle de involverte disiplinene!

En rask gjennomkikking av programpresentasjonene på universitetets hjemmeside viser at selv om det ikke er så mange av våre studiekombinasjoner som tillater 40 frie studiepoeng, så er det relativt få som har under 30. Det finnes sikkert eksempler på at programmer har båndlagt flere studiepoeng enn det som er nødvendig og ønskelig – ikke av ond vilje, men fordi fagfolk av og til blir revet med av entusiasmen over eget fag! Når den mest hektiske reformperioden er over, får vi gå gjennom programmene på nytt for å gjøre justeringer. Til slutt vil jeg for ordens skyld nevne at studieprogrammene våre inneholder mange andre valgmuligheter enn de «frie studiepoengene» – det finnes for eksempel valg av fordypningsretninger og valg mellom alternative kurs. At bare 30 studiepoeng er «frie», betyr altså ikke at alt annet er låst!

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Har Akademia meldt seg ut av samfunnet?

Da Fredsinitiativet Ingen krig mot Irak på Blindern stilte spørsmål om Studentparlamentets, Norsk studentunions og rektor Underdals passivitet i kampen mot krig i Irak, tenkte jeg at det var en urettferdig anklage. Studentparlamentet og NSU hadde ikke hatt muligheten til å skrive under på oppropet da alle slike saker må gå gjennom en demokratisk prosess, noe som tar tid.

Studentparlamentet hadde muligheten forrige helg, men benyttet seg ikke av den. Resolusjonsforslagets tekst var identisk med Fredsinitiativets opprop. Etter at vi hadde brukt to hele dager på å beskue norske studenters navler, fikk vi en anledning til å vise at vi ikke har glemt verden utenfor vår egen snevre sfære. Vi strøk. Forslaget ble ikke realitetsbehandlet, det vil si at Studentparlamentet ikke ønsket å ta stilling til saken.

Under Norsk studentunions landsstyremøte denne helga, tok man ikke engang saken inn på dagsorden.

«Vi er ikke valgt for å mene noe om dette,» sa Moderat gruppe, «Det ligger utenfor vårt mandat.» «Hadde den bare vært mer studentspesifikk, ikke så generell,» sa Fakultetslistene. «Vi mister legitimitet,» sa Sosialdemokratene, «veien er ikke lang herfra til en resolusjon om gasskraftverk.»

Som Fredsinitiativet ingen krig mot Irak på Blindern formulerte det i Universitas 29. januar: Det er i ferd med å danne seg et bilde av at fagforeninger, kirken og kulturlivet er mye dristigere enn intellektets høyborg i Norge. Det henger et Attac-banner på Paulus kirke på Grünerløkka. Oslos kulturelle aktører er store bidragsytere til Fredsinitiativet. Mens studentorganisasjonene og rektor Underdal ikke tør å ta stilling.

Jeg trodde Akademia skulle være den fremste forkjemper for grunnleggende verdier som menneskeverd, demokrati, fred, menneskerettigheter, frihet. At Akademia skulle være de første til å kjempe mot potensielle folkemord. For ikke å snakke om at studentene som den unge og dynamiske delen av universitetet, skulle være de første til å klatre opp på barrikadene.

Denne saken handler ikke om Studentparlamentets, Norsk studentunions eller rektors mandat. Den handler ikke om at Studentparlamentet skal ta stilling for eller mot gasskraftverk, eller at noen av de studentene vi representerer kan være uenige i det. Den handler om vilje til å ta et standpunkt for menneskeverd, mot krig. Den handler om å vise solidaritet med noe annet enn norske studenters lommebøker. Den handler om å ta opp kampen for den mest grunnleggende rettigheten av alle; retten til liv.

Studentparlamentsrepresentant for De radikale.

Hvorfor har vi ikke McDonalds og Burger King på Campus?

Helt siden jeg begynte å studere høsten 1974 har det årlig vært flere innlegg i Universitas om den dårlige matkvaliteten i Samskipnadens kantiner. Især middagsmaten har vært under kontinuerlig kritikk i over et kvart århundre nå.

Hvorfor gjør ingen noe med problemet?

Noen småkantiner begynner heldigvis å få en anstendig kvalitet på lunsjserveringen – slik som kantinen i Fysikkbygningen.

Alle andre universiteter jeg har oppholdt meg på i årenes løp i diverse land har hatt en mye høyere standard på maten som tilbys studenter og ansatte.

De fleste stedene finnes både McDonald\'s og Burger King på Campus eller i umiddelbar nærhet. Hvorfor har vi ikke disse kjedene og andre fast food-restauranter på Blindern? De serverer mye bedre mat enn Samskipnaden noen gang vil klare å lage.

Samskipnaden har så vidt jeg vet enten subsidiert husleie i UiOs bygninger eller betaler ikke husleie i det hele tatt.

Universitetet burde si opp avtalen med Samskipnaden med en gang og tilby Burger King, McDonald\'s og andre fast food-kjeder gratis eller subsidiert husleie på Blindern.

Med lav husleie kan vi sikkert få maten billigere også!