Kjønn og diskriminering

Det er bra Harriet Bjerrum Nielsen avklarer at hun ikke påstår at det foregår eller har foregått kjønnsdiskriminering i ansettelsessaker ved Sosiologi. Hun føyer likevel til at hun har «stilt spørsmål om det kunne være tilfelle», og at instituttet burde iverksette en kritisk selvgranskning «på bakgrunn av empiriske undersøkelser». Det empiriske grunnlaget som har fått henne til å lure på om dette er tilfelle er altså at det er flere menn enn kvinner ansatt som stipendiater på faget. Og videre fordi det er flere menn enn kvinner som avlegger doktorgrad på instituttets doktorgradsprogram (hvor det må påpekes at flertallet er ansatt ved helt andre institutter enn sosiologi selv).

Det er stor grunn til å stille spørsmålstegn ved tankegangen til Harriet Bjerrum Nielsen. Skal ren statistikk nå være nok for å komme med sterke kvalitative innholdsbetraktninger? Skal kampen for likestilling reduseres til tall og prosenter, til spørsmålet om en prosentvis lik andel kvinner og menn i gitte stillinger? Svaret må i fornuftens navn være nei! Det kan ikke bli slik at alle enheter hvor det finnes flere menn enn kvinner på et gitt stillingsnivå må iverksette selvgranskning for å finne årsaken til at det er slik. Verden er kompleks og våre forklaringsmodeller må være deretter. Det blir derfor en fordreining av virkeligheten når kjønn opphøyes til en overordnet faktor. Alt kan ikke (og skal ikke) leses og studeres i termer av kjønn.

Jeg ser ingen grunn til at Sosiologi skulle iverksette en slik selvgranskning som Harriet Bjerrum Nielsen foreslår. Heller ikke i den rene statistikken som hun synes å ha en slik forkjærlighet for. Sosiologi er et fag med en meget bra kvinneandel i høyere stillinger. Godt å tenke på at de alle sammen kom dit fordi de er dyktige fagpersoner, ikke fordi de er kvinner i seg selv. For nettopp her er problemet med kjønnskvotering: Skal man evalueres etter kvalifikasjoner eller etter hva slags kjønn man har. Ifølge den matematiske tankegangen jeg kritiserer ovenfor er kjønnskvotering et ønsket virkemiddel fordi det kan bidra til å endre den rene statistikk. Logikken er dessverre sviktende. Fordi det ene kjønn er i mindretall må man diskriminere det andre kjønn i enkeltsaker. Midlet helliger målet, men bidrar til å opprettholde den tankegangen kvoterings-tilhengerene burde kjempe imot. Det finnes nemlig intet unntak for regelen om at all diskriminering virker diskriminerende.

Pål Meland,

universitetsstipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi