Kjønn og tilfeldigheter

Jeg har ikke påstått at det foregår kjønnsdiskriminering på Sosiologi, slik Pål Meland skriver i siste nummer av Universitas, derimot har jeg stillet spørsmål om det kunne være tilfellet. Når man støter på oppsiktsvekkende forhold – som for eksempel at et fag hvor 24% av hovedoppgavene skrives av menn har over 80% mannlige stipendiater – er det god grunn til å stille slike kritiske spørsmål. Især når en ansatt fra instituttet samtidig føler seg foranlediget til å gå offentlig ut og erklærer at likestilling er et likegyldig og latterlig anliggende og av dette attpåtil konkluderer at Senter for kvinne- og kjønnsforskning bør nedlegges! Mitt poeng var ikke å lage et større kartlegging av forholdene ved Sosiologi, men å gjøre oppmerksom på Pål Veidens påfallende mangel på interesse for å stille kritiske spørsmål til egen virksomhet.

Det er klart at tall for et enkelt år ikke er noe bevis på kjønnsdiskriminering. Men Pål Meland er vel enig i at hvis mønsteret har permanens over tid så er det et rimelig utgangspunkt for en undersøkelse av fenomenet? Fra 1996-2000 ble det avlagt 33 doktorgrader i sosiologi hvorav elleve av kvinner. Så om det har vært et stort kvinneoverskudd av stipendiater på Sosiologi tidligere, så avspeiles dette ikke umiddelbart i resultatene. Forholdet mellom tre firedel kvinnelige hovedfagskandidater og en tredel kvinnelige doktorgradskandidater syns jeg fortsatt er et godt utgangspunkt for nærmere granskning.

Nå kan det selvsagt være at det har vært tilsatt en masse kvinner som aldri ble ferdige eller fikk avhandlingene refusert. På samme måte som noe kan forklares ved at noen kvinner av personlige grunner har takket nei til et stipend de var innstilt til. Slike forhold må det selvsagt tas høyde for når skjeve tall vurderes. Dette vet jeg ikke noe om, men jeg vet til gjengjeld at systematiske ulikheter ofte tilskrives nettopp rene tilfeldigheter, spesielt av de som har trukket det lengste strå. Jeg vet også at tilnærmet kjønnslikhet ofte oppleves som voldsom kvinnedominans (jf. Gros «kvinneregjering» – med 40% kvinner) og at attribuering er en sterk tolkningsmekanisme når det gjelder kjønn.

Jeg vil derfor fortsatt tillate meg å stille kritiske spørsmål: Kan den kjønnsskjevhet som kjennetegner instituttets tall på avlagte doktorgrader og nåværende forskerrekruttering forklares utelukkende som et produkt av slike helt tilfeldige forhold? I så fall må jo kvinner i hopetall takke nei til stipendier, slutte før tiden eller levere mye senere enn menn. Det finnes helt sikkert eksempler på dette, men finnes det i et omfang som kan forklare at kvinneandelen faller fra 76% for sluttført hovedfag til 33% for sluttført doktorgrad?

Og hvis dette er tilfellet så reiser det seg unektelig et nytt spørsmål: Hvorfor slår kjønn ut så sterkt her? Og er det noe instituttet kan gjøre med det?

Jeg er helt enig med Meland i at slike spørsmål verken kan eller bør besvares på ideologisk grunnlag – men på bakgrunn av empiriske undersøkelser. Det syns jeg Instituttet burde iverksette som ledd i en kritisk selvgranskning.

Harriet Bjerrum Nielsen,

professor, faglig leder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning