Kjønnsideologi?

I forrige utgave av Universitas skriver Harriet Bjerrum Nielsen et svar til et tidligere innlegg av Pål Veiden (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi). Jeg har ikke til hensikt å blande meg inn i den pågående debatten om verken kvinneforskningens status eller om kjønnskvotering som likestillingsmekanisme, men ser grunn til å kommentere noe jeg oppfatter som en ganske hårreisende påstand. Bjerrum Nielsen skriver blant annet følgende: «Hvis det ikke er en viss rimelig sammenheng mellom rekrutteringsgrunnlag og tilsetting i en organisasjon, så er det god grunn til å undersøke om det skulle være ikke-erkjente diskrimineringsmekanismer på spill i denne organisasjonen.»

Videre spør hun: «Kunne det for eksempel være en sammenheng mellom Veidens ønske om å gjøre kjønn irrelevant og det faktum at åtte av ti stipendiater ved Sosiologi for tiden er menn?»

Slik kobler Bjerrum Nielsen sin kritikk av Veiden med noe som vanskelig kan oppfattes som noe annet enn en påstand om at slike diskrimineringsmekanismer finner sted ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Dette er sterke saker, og jeg vil utfordre Bjerrum Nielsen til å forklare leserne hva dette baserer seg på. Det er nemlig ikke så mange år siden kjønnssammensetningen blant stipendiater på Sosiologi var helt annerledes.

Videre kunne forholdstallet vært noe annerledes siden kvinner har vært innstilt til stipendiatstilling, men takket nei av grunner som overhodet ikke har noe med instituttet å gjøre. Det er grunn til å være overrasket over at Bjerrum Nielsen ikke er kjent med dette, eller at hun ikke fant bryet verdt å sjekke dette før hun på denne måten mistenkeliggjør et helt institutt.

La meg avslutte med å si at jeg er av de som mener at det viktig med både kvinne- og kjønnsforskning. Nettopp derfor er det så beklagelig når slik forskning gang på gang reduseres til ren kjønnsideologi hvor mekanismene attribuering og stigmatisering synes å være det gjeldende.

universitetsstipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi