Kjønnsløs filosofi

Alt er ikke kjønn, argumenterer hovedfagsstudent i filosofi Hanne Andrea Kraugerud, og slutter derav at intet er kjønn. At det er en feilslutning hører i grunnen til en av de relativt kjønnsnøytrale lærdommer jeg tok med meg fra ex.phil i tidenes morgen. Nei, jeg har det ikke som premiss at alt er kjønn. Det jeg foreslår er at man stiller noen tenksomme spørsmål om når kjønn kunne tenkes å være relevant i de filosofiske teorier og resonnementer, i stedet for dogmatisk å slå fast at det aldri er det, slik Hanne Andrea gjør. Hvis det å stille kritiske spørsmål om kjønn har kraft til å ryste en hel fagtradisjon, så må det jo forøvrig være all grunn til å gjøre det?

Og nei, jeg mener heller ikke at mennesker tenker med kjønnsorganene. Det er ingen grunn til at Hanne Andrea og jeg skulle tenke likt fordi vi tilfeldigvis er utstyrt med samme biologiske kjønn, eller at vi skulle føle oss tiltrukket av særlige teorier. Jeg kjenner en del menn som er bedre feminister enn en del kvinner. Jeg snakker overhode ikke om biologi eller om enkeltindividers kjønn. Jeg snakker om kjønnsdualismer som kraftfulle kulturelle forestillinger, om kjønnede metaforer som brukes av begge kjønn om alt annet enn kjønn, om en sosial kjønnsorden som har skapt spesielle vilkår for tenkning og kunnskapsproduksjonen. Er det slik at Filosofisk institutt er det siste stedet innen humanvitenskapene hvor troen på den rene og ubesmittede vitenskapen har overlevd? De fleste andre steder har man tatt inn over seg at det finnes en ustoppelig utveksling mellom kulturelle forestillinger og vitenskap som ingen kan heve seg over. Et meget viktig betydningsbærende element i disse kulturelle forestillinger, ikke minst i den vesterlandske tanketradisjon, er reflekterte og ureflekterte forestillinger om kjønn.

Hanne Andrea Kraugerud mener at mine argumenter ikke kan tas alvorlig ettersom jeg selv er tilsatt i kvinne- og kjønnsforskning. \'Ad hominem argumentasjon\' ble slikt kalt da jeg tok ex.phil, og det er en argumentasjonstype som unngår å forholde seg til saken. At det skulle eksistere et så absolutt skille mellom person og sak er forøvrig en av de filosofiske påstandene som feministisk vitenskapskritikk har problematisert. Men siden Hanne Andrea tror så fullt og fast på den universelle tanken, så får hun vel holde seg til den da, og komme med noen personfri og saklige argumenter i stedet for. Filosofi jo et fag som mener om seg selv at det er relevant for alle andre fag, så hvorfor skulle det ikke kunne finnes andre gyldige metaperspektiv? Gadd vite om Hanne Andrea også mener at filosofene bør trekke seg ut av debatten om ex.phil?