:kruttsterke meninger

I Universitas 13. februar ble jeg invitert til å si hva jeg mener om Universitetets nåværende profilering, slik den fremsto på årets utdanningsmesse. Mye av intervjuet kom til å handle om kaffe.

I samme avis 27. februar kan jeg lese at mine uttalelser er det dummeste Christina L Rolfsheim Bye har hørt. Jeg bør oppdatere meg på hva som er en hype, ta meg en tur ut og ikke minst «get with the program». Sånn sett kunne det vært morsomt å fortsette ordkrigen. Siden jeg ble bedt om å «get with the program», ville jeg kanskje svart med «wake up and smell the coffee».

Men la meg heller oppklare et vesentlig punkt. I motsetning til hva intervjuet kan gi inntrykk av, har ikke jeg noe imot at Universitetet serverer kaffe. Det er en hyggelig gest som får folk til å stoppe opp. Kaffe er godt. Her er vi, og resten av verden, enige. Hvis noen fikk inntrykk av at det var kaffebaren i seg selv jeg var ute etter, skulle det nå være korrigert.

Jeg er derimot svært kritisk til universitetets kampanje slik den har fremstått i massemedia og på standplakatene. Etter min mening er den kald, tafatt og likegyldig. Grovt sett handler dette om to ting: Dramatisering og visuelt uttrykk.

«Storbyuniversitetet. Mest av alt» er et greit utgangspunkt når man skal snakke om Universitetet i Oslo. Påstanden oppleves trolig som sann og relevant. Men istedenfor å tydeliggjøre og dramatisere hva dette betyr, slenger man ut vilkårlige påstander av typen «flere karrieremuligheter enn noe annet sted i landet». Man ønsker å si veldig mange ting på en gang, men ender opp med en masse svada som ikke berører noen (at man har rett hjelper lite hvis ingen hører etter hva man sier). På samme måte tviler jeg på at bildene i kampanjen identifiseres som et sted på Blindern. De ser ut bilder et interiørblad har tatt på en kafe på Grünerløkka (eller et fritt valgt sted, for den del). Bilder bør enten identifisere eller dramatisere. De nåværende bildene gjør ingen av delene.

Universitetets desidert viktigste reklame er studentene. I så måte er det nye biblioteket, for ikke å snakke om siloen på nettopp Grünerløkka, viktige symboltiltak som viser at universitetet har en fremtid, ikke bare en historie. Noe helt annet er å basere kommunikasjonen på disse «fysiske manifestasjonene». Selv om meningen er å vise frem et stilig stykke Blindern, kan potensielle studenter lese helt andre budskap ut av fotografiene. At Blindern er et kaldt, sterilt sted, hvor man ikke kjenner hverandre og derfor ikke snakker sammen, er bare en av mulighetene.

Fredrikkeplassen er neppe det vakreste sted i verden, men folkene som krysser plassen er av topp kvalitet. Blindern er en enorm produsent av kunnskap, meninger og verdier. Kanskje burde man snakke om hva dette betyr for den enkelte og for samfunnet, istedenfor å overbevise at UiO er en hipp kafe med «tyngre teologisk miljø»? Det er en skam at det er Norges Markedshøyskole som oppfordrer folk til å «bruke hele hodet». Selvsagt har de rett til å si det. Men det burde vært Universitetet i Oslo.

Karl Nystøyl

tekstforfatter, SLB