Kvalitetsreformen og Bologna-prosessen

Universitas refererer i et oppslag 26. februar til et foredrag jeg har holdt om internasjonale utfordringer i høyere utdanning, der jeg bl.a. ga uttrykk for at den norske kvalitetsreformen neppe kan stille lavere krav om fordypning enn hva som blir anbefalt i Bologna-prosessen. Det vedstår jeg meg. Men det er intet grunnlag for den konklusjon Universitas trekker – at de nye masterprogrammene ved Universitetet i Oslo kanskje må avvikles nesten i samme øyeblikk som startskuddet går. Selv har jeg overhodet ikke kommentert UiOs masterprogrammer.

Bologna-prosessen er en samarbeidsprosess med det ambisiøse siktemål å utvikle et felles europeisk rom for høyere utdanning, men det er ingen EU-prosess der beslutningen blir tatt av overnasjonale organer. Hvert enkelt land bestemmer selv hvor langt man vil tilpasse seg en felles mal. Diskusjonen om bachelor- og mastergrader går fremdeles høyt i mange land og vi kan bare gå ut fra at det fortsatt vil være forskjeller både når det gjelder studielengde, foredypning og studieorganisering. Det er også et klart ønske om å bevare det språklige og kulturelle mangfoldet i Europa.

I mitt foredrag for Nasjonalt råd for lærerutdanning som Universitas viser til, fortalte jeg hvordan prosessen har ledet til en felles forståelse av bachelorgraden. Jeg sa i foredraget at prosessen hittil er kommet forholdsvis kort når det gjelder mastergraden – simpelthen fordi drøftingene om mastergraden må bygge på de foregående avklaringene om bachelor-graden. I oktober i fjor forelå en gjennomgang av mastergrader som enten eksisterer eller er under utvikling, og utrederens konklusjon var at slike grader normalt krever fullførelse av fem års fulltidsstudier, dvs. 300 studiepoeng «of which at least 60 should be obtained at the graduate level in the area of the specialisation concerned». Utredningen vil bl.a. være grunnlag for et internasjonalt seminar om mastergrader i mars og en drøfting i European University Association i mai. Først deretter vil mastergradene bli tatt opp på Bologna-prosessens ministerkonferanse i september. Der vil også vår egen stadsråd være til stede og ganske sikkert delta aktivt i diskusjonen. Så får vi se om ministrene finner et felles ståsted når de møtes.

Studentrepresentasjon og ledelsesstruktur

I forrige Universitas plukket Ingvild Thue Jensen og Øystein Prytz opp tråden fra min kronikk uka før, og erklærte at studentrepresentanter på institutt og fakultetsnivå er en viktig ressurs i universitetssystemet. Dette er jeg så enig i at jeg bare vil bifalle deres ønske og krav om et levende studentdemokrati og god kontakt mellom Studentparlamentet og fagutvalgene.

Jensen og Prytz tar imidlertid også opp problemstillingene omkring tilsatte ledere, og kommer med en oppfordring om at Studentparlamentet skal komme på banen og kjempe for instituttstyrene. Kanskje er instituttstyrene det rette for å ivareta studentengasjementet på instituttnivå også i fremtiden, så lenge strukturene sikrer både studentenes innflytelse og at vi har kapasitet til å følge den opp. Engasjement i studentpolitikk, både på program-, institutt-, fakultets-, og sentralnivå, er ressurskrevende. Å imøtekomme en omstrukturering med et eventuelt bortfall av styrer handler ikke om mindreverdighetskomplekser på vegne av studentdemokratiet eller om å frata lokaldemokratiene innflytelse med sentralisert makt i Studentparlamentet. En studiereform må følges av en reform i hvordan vi tenker studentinnflytelse, og studier med mindre tid til utenomfaglig engasjement fordrer styringsstruktur som er mer oversiktelig og med tydeligere beslutningsprosesser.

Jeg tror den største faren som truer studentdemokratiet ikke er at utvalg som institutt- og fakultetsstyrer faller bort, men heller at innfløkte beslutningsprosesser risikerer å binde engasjementet til en yrkesstand av studenttillitsvalgte som bruker uforholdsmessig mye tid på studentarbeid. Jeg vet at jeg som fulltidstilsatt leder av Studentparlamentet kaster stein i glasshus, men ikke desto mindre vil jeg hevde at jo flere instanser i studentdemokratiet som må sitte på del- eller heltid for å fylle verv, desto verre er det. Forhåpentligvis vil en enklere styringsstruktur enn dagens motvirke en slik utvikling.

Oppklaring om listetilhørighet

SV-lista setter i Universitas 12/2 spørsmålstegn ved politiseringen av Studentutvalgene. Det er en god strategi når man ikke har noen politikk å snakke om.

I et suppleringsvalg til studentutvalget på SV-fakultetet stilte to kandidater, en støttet av SV-lista miljøet og en støttet av Moderat Gruppe. SV-lista beskylder i Universitas Moderat Gruppe for å forsøke å skjule kandidatens listetilhørighet. Det skal i denne sammenheng nevnes at kandidaten aldri har vært medlem i Moderat Gruppe, og enda ikke er det.

Hadde det vært slik at vi ved valget hadde stilt en liste til valget hadde det vært en ting. Når det er et personvalg til en plass i studentutvalget på SV-fakultetet valgte vi i forkant å ikke profilere vår egen fraksjon, men heller kandidaten selv. Dette nettopp fordi vi ikke ønsket et valg mellom to medlemmer i studentutvalget skulle bli en kamp mellom to fraksjoner. Vi noterer at SV-lista var mer opptatt av å profilere vår kandidats listetilhørighet enn sin egen.

At SV-lista påstår at vi prøvde å skjule kandidatens sympati for Moderat Gruppe får stå for deres egen regning. Kandidaten opplyste gladelig at hun hadde tenkt å tilknytte seg Moderat Gruppe i fremtiden, men SV-lista var tydelig opptatt med andre ting på valget enn å lytte til det som ble sagt.

Vi kunne lett ha tatt det som en fornærmelse at noen skulle trenge å skjule tilknytning til Moderat Gruppe. Vi tar det heller som et eksempel på at en gruppe som ikke har noen visjon om hvordan Universitetet bør være, heller bruker tiden sin på personangrep og usakligheter. Studentene ved SV-fakultetet bør bite seg merke i hvilke saker SV-lista velger å bruke tid på.

Er det UiO sin oppgave å drive norsk utenrikspolitikk?

Lørdag 15. februar 2003 refereres det i media at minst 60 000 mennesker skal ha deltatt i fredsdemonstrasjoner i Oslo mot en militæroperasjon i Irak. Et folkelig engasjement for fred, er positivt, gitt at bevegelsen respekterer de demokratiske spilleregler for Internasjonal Politikk. At det møtes en del aktivister og akademisk ansatte fra Universitet for å demonstrere mot en krig som foreløpig ikke er startet, er ikke historisk, men egner seg først og fremst som et bidrag til å markedsføre de som er involvert i kampanjen.

Det foreligger per dags dato ikke FN vedtak om intervensjon av Irak og FN charterts 25 artikkel sier at; «The Members of the United Nations agree to accept and carry out the decisons of the Security Council in accordance with the present charter.» Dersom et forpliktende flertall av sikkerhetsrådets medlemmer går inn for å bruke militærmakt mot en aggressiv makt som Saddam, vil Norge derfor blir folkerettslig forpliktet til å følge opp et slikt vedtak, selv om advokatfullmektiger, ungdomspolitikere og andre ikke er tilhenger av dette. Norge har derfor meldt inn at vi vil bidra med militærstyrker til en FN eller NATO sanksjonert styrke. Slike stabiliseringstiltak er også hovedinnholdet til Mitchell komiteen som ble ledet av daværende Utenriksminister Torbjørn Jagland. Under fredsdemonstrasjonen solgte antikapitalistene i Internasjonale Sosialister en debattbok til Kr 30, skrevet av Alec Callicinos, professor i politikk fra New York Universitet i England.«Som Perle sa det i 1996 er det å fjerne Saddam «et viktig strategisk mål i seg selv for Israel.» Høyresidereplublikanere (inkludert kristne fundamentalister som anser Palestina som landet gud ga jødene i Det Gamle Testamentet) deler ofte motvilligheten mot fredsprosessen i Midtøsten som Likud ledere som Ariel Sharon og Benjamin Nethanyahu gir uttrykk for».

Denne typen skremselspropaganda og løgner om både amerikansk og britisk utenrikspolitikk, bidrar til å forkludre fredsprosessen ytterligere, da Osloprosessen er lagt i ruiner etter den nye Intifadaen. I hva som av redaksjonen omtales som en kronikk skriver Andreas Ytterstad om en demonstrasjons og konfrontasjonslinjen som deles av mindre «celler» i Blindermiljøet som synes å ha sitt opphav i en feilslått tro på at USA dominerer Norsk Utenrikspolitikk. Tor Martin Møller ved Filosofisk Institutt hevder i Universitas 19. april 2002; PROIONs anliggende er demokratisering av norsk utenrikspolitikk.

Den prinsipale påstanden er at utenrikspolitikken 1) Ikke utøves på selvstendig grunnlag, men snarere utfra USA`s interesser.» Slike påstander er i Internasjonale forhandlinger «Red behaviour», som bidrar til å ødelegge fredsprosesser gjennom ikke konstruktiv atferd, mens «blue behaviour» betyr å komme med konstruktive forslag til løsninger. Sikkerhetsrådsvedtak er forpliktende, også for supermakten som fikk oppleve verdenshistoriens største terrorangprep gjennom angrepene mot Washington.

Ikke feige, men feil studentpolitikere

Studentparlamentet har ikke uttalt seg i forhold til en eventuell krig i Irak. Det betyr ikke at studentpolitikerne er feige, men at de ikke er enige om en slik uttalelse. Men, vi er mange som ville mene noe, som ville uttale oss. I et demokratisk organ må man imidlertid bøye seg for flertallet. Resultatet av forrige valg er at Studentparlamentet har en overvekt fra moderat gruppe. Med deres representanter i spissen stemte Studentparlamentet mot å vedta en resolusjon om en eventuell krig i Irak.

Enkelte av disse mener at studentpolitikere bare skal uttale seg i saker som gjelder studenter direkte. Men, blant oss som ønsket en resolusjon er det mange som mener at saker som gjelder alle, også gjelder studenter. Vi mener at institusjoner som fokuserer på å tenke også må mene. Vi mener at vi må si hva vi mener, for ingen andre gjør det for oss.

Studentene får de representantene de fortjener. Hvis du mener at vi gjør en dårlig jobb eller skulle vedtatt en resolusjon om krig mot Irak; stem annerledes neste gang, eller still selv til valg. Å ikke stemme er å ikke bry seg. Studentparlamentet representerer ALLE studentene, men hvem representerer deg?

Vi er mot krig, og vi vil at studentene skal bli hørt. Dessverre ble det ingen uttalelse denne gang. Vi kan bare råde alle til å støtte opp om fredsinitiativet ved UiO, Studentersamfundets nei til krig eller på andre måter støtte arbeidet mot krig. Og for all del, tenk en gang til før neste studentparlamentsvalg.

Dag Harlem Stenersen, Sosialdemokratene

Tvilsom praksis ved IT-avdelingene

Som tidligere fungerende IT-ansvarlig ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) med ambisjoner om å fullføre mitt hovedfag i zoologi ved Universitetet i Bergen har jeg reagert på UiOs IT-rutiner.

Jeg er bosatt i Oslo og holder kontakt med UiB via Internett på min egen maskin.

Zoologisk avdeling har nylig stilt en ledig lesesalsplass til disposisjon og jeg regnet det som en smal sak å koble meg til nettverket og fortsette arbeidet.

Under dekke av å sette opp maskinen for meg (noe jeg uten tvil kan gjøre raskere selv) ville IT-avdelingen ta full kontroll over min private pc og degradere meg til bruker med sterkt begrensete rettigheter på mitt eget utstyr.

I tillegg til å frata meg muligheten til å veksle mellom de forskjellige nettverkene jeg benytter meg av i forbindelse med jobb og studier, vil jeg etter en slik inngripen ha problemer med å installere ny programvare og måtte arbeide under forhold hvor jeg vet at innholdet på min maskin er fullstendig åpent for de IT-ansatte.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd dette og er neppe alene om å benytte min egen maskin til privat brevskriving, nettbank, jobb utenfor studiene og analyse av til dels sensitive data i forbindelse med hovedfag.

Driftsorganisasjonene har tilsynelatende bestemt seg for å kontrollere private maskiner slik de kontrollerer brukernes områder på filtjenerne. Det er ikke uproblematisk og UiOs eget IT-reglement har ingen referanser til en slik praksis.

Effekten av dette er at IT-avdelingene «eier» maskinen din så lenge du vil ha tilgang til Universitetets nettverk.

Det ville kanskje vært bedre om det ble presisert at private maskiner ikke kan benyttes? Eller ville dette tydeliggjøre at reglementet vanskeliggjør det daglige arbeidet ved Universitetet for mange?

Under utarbeidelsen av IT-reglement ved KHiO hadde vi en idé om at mennesker har forskjellige interesser og behov. Noe av fordelen med en pc er fleksibilitet, mobilitet og muligheten for personlig tilpassing og valg av programvare.

I sin iver etter å sikre nettverket har de IT-ansvarlige ved UiO glemt dette.

De har også glemt at ikke alle brukere er fastboende fulltidsstudenter og overser gjesteforelesere, pendlere, arbeidende deltidsstudenter og andre som bruker sitt eget datautstyr.

Jeg vil anmode de ansvarlige om å ta mer hensyn til at brukernes situasjon og behov varierer. Det er mulig å lage mer fleksible rutiner samtidig som man ivaretar sikkerheten.

I mellomtiden sitter jeg ved Kunsthøgskolen og arbeider med mitt hovedfag.

I biologi.

Jamstellingsvanvitet

I Universitas 26. februar hev Lise Christensen, som er likestillingsrådgiver på UiO, ein kronikk um jamstelling millom kyni på Universitetet etter EFTA-domen. Ho segjer det er mange som «beklager det tilbakeskritt dommen representerer», det er at universitet og høgskular ikkje kann øyremerkja vitskaplege stillingar for kvinnor lenger.

Christensen hevdar at fleire kvinnor millom dei vitskaplege tilsette gjev høgre kvalitet på den forskingi og undervisningi som gjeng fyre seg på Universitetet. Kva byggjer ho på her? Det er ikkje upplagt at det finst nokon slik samanheng. Christensen legg ikkje fram nokor forsking som stadfester det, og ho kjem helder ikkje med nokon argument for at det skulde vera soleis. Med andre ord vert det berre eit laust påstand, som rett nog samsvarar med politisk korrekt (ynskje-)tenkjing hjå mange.

So langt eg kann sjå, er ikkje høg kvalitet på det arbeidet som Universitetet gjer, avhengig av at luten på kvinnelege professorar vert kvotert upp til 50 prosent. Den beste måten å tryggja høg kvalitet på, er å tilsetja den best kvalifiserte søkjaren, utan umsyn til kyn. Eg kann helder ikkje sjå at det er nokon samanheng millom det å fremja «samfunnsmessige verdier om at alle skal gis like muligheter ...» og kynskvotering. Like høve tyder ikkje at alle er like. Me skal leggja til rette for at både Per og Kari kann yta sitt beste, men når den dagen kjem at båe søkjer den same stillingi, må den mest dugande av deim ganga fyre, jamvel um det kann tyda at Per vert tilsett. Dersom ein øyremerkjer stillingar for kvinnor, bryt ein i røyndi med dette prinsippet um like høve: Per kann aldri få den utlyste stillingi når ho berre er til for kvinnor. Er dét i samsvar med tanken um at «alle skal gis like muligheter»?

Christensen viser til at det «fortsatt» er skilnader i kor stor lut kvinnone utgjer på dei ulike stigi på Universitetet. Ho gjeng med på at det er eit historiskt etterslæp, og godt er det. Men i same andedraget kjem ho med eit «NEI!» etterfylgt av påstand um at det ikkje berre er dét som er grunnen. Ho hevdar at rekrutteringi på grunnplanet ikkje fær fylgjor lenger uppe i universitetssystemet: «Selv om fagmiljøet har cirka 50/50 kvinner og menn å velge mellom ..., er det likevel fortsatt en langt større sjanse for at den mannlige rekrutten blir foretrukket!». Christensen legg fram sine eigne konspiratoriske tankar um at det gjeng fyre seg ei «homososial rekruttering» der «kvinner representerer skurr». Hev den tanken aldri slege Lise Christensen at den mannlege søkjaren i slike tilfelle kann vera betre kompetent enn den kvinnelege?

Vonleg hev EFTA-domen sett endelegt stengje for bruk av kynskvotering på Universitetet. Når eg like vel brukar so mykje plass på å leggja imot kynskvotering, er det av di Lise Christensen ikkje segjer noko handfast um kva for nokre verkemiddel ho ser fyre seg i jamstellingsarbeidet etter EFTA-domen, jamvel um både yverskrift og ingress lovar so. Er det meiningi at Universitetet skal halda fram med å favorisera kvinnor ved tilsetjingar, men at det no skal ganga fyre seg meir dult?